Reidar Conradi, IDI, NTNU: IP- og IPR-reglement ved NTNU - kampen om kunnskapen; kort versjon per 9. sept. 2008

NTNU og de andre norske universitetene planlegger et eget reglement for Intellektuell Eiendom (Intelligent Property, IP) og tilhørende IP-rettigheter (IP Rights, IPRs). Motivene virker todelte: mer kortsiktig profitt og økt langsiktig innovasjon. Det er ikke sikkert at de to motivene lar seg kombinere.

Brysom saksbehandling: Prosessen ble formelt initiert av Universitets- og høgskolerådet i brev av 15. mai 2007 til Norges forskningsråd, som skulle være saksbehandler. Forskningsrådet nedsatte et utvalg, og sendte i okt. 2007 ut et høringsutkast om IPR-reglement til institusjonene, kalt Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter. Forslaget bygger på grunnprinsippet om at "Resultater som er skapt eller blitt til ved universitetene eller frembrakt helt eller delvis med universitetenes ressurser, er universitetets eiendom".

NTNU oppnevnte allerede i jan. 2007 et eget IPR-utvalg ledet av prorektor Astrid Lægreid. Forslaget om IPR-reglement fra dette utvalget ble 18. jan. 2008 sendt til fakultetene på høring. (Digresjon: NTNU-advokat Morten Øien var vel inhabil som medlem av det interne NTNU-utvalget, ettersom han også hadde sittet i det Forskningsrådets foregående utvalg?)

NTNU fattet på et styremøte 27. mars 2008 et prinsippvedtak i saken. Men på styremøtet 12. juni 2008, da selve IPR-reglementet skulle behandles, gjorde de ansattes styrerepresentanter anskrik, og saken er p.t. utsatt på ubestemt tid.

Kunnskap vs. åndsverk: Åndsverk omfatter hele spekteret av kreative, kunnskapstunge arbeidsresultater, så som figurative kunstverk, noter for musikk, bøker, vitenskapelige artikler og avhandlinger, tekniske rapporter, undervisningsmateriale, rådata, dataprogrammer (algoritmer), oppfinnelser (i form av patenter), varemerker og allehånde fysiske gjenstander - alt skapt av ansatte, gjester og studenter ved NTNU. Dette mangfoldet er ikke noe godt utgangspunkt for felles regler. Hovedaktiviteten til de ansatte ved norske universiteter er å skape, kombinere, beskrive og formidle kunnskap. Kunnskap kan ikke eies av noen, selv ikke den opprinnelige "opphavsmannen". Vi trenger ikke spørre Einsteins arvinger om å få benytte formelen E=mc2. Dermed virker det som man forsøker å regulere noe som ikke er regulerbart.

Åndsverk og opphavsrett: Kunnskap gis ofte et uttrykk i form av foranevnte åndsverk, som er et skapt arbeidsresultat, vel å merke med "kreativt" (originalt) tilsnitt. Det kan være immaterielt (en rapport), materielt (et maleri), eller en kombinasjon (en kunstinstallasjon som viser video eller de fleste oppfinnelser). Et åndsverk kan altså være et dikt, men ikke en bruksanvisning. Til åndsverk oppstår det opphavsrettigheter. Slike rettigheter, og derved retten til å utnytte disse økonomisk, kan eies og omsettes, f.eks. selges til et forlag. Opprinnelig eies opphavsretten av åndsverkets "opphavsmann". Selve åndsverket ("idéinnholdet") kan derimot ikke "eies" eller "tilhøre" noen, selv ikke av opphavsmannen, som fungerer som en slags "forvalter" av egne åndsverk. Opphavsmannen må forøvrig godkjenne alle senere endringer av åndsverket, selv om opphavsretten for lengst er eid av andre! Slik godkjenning gjelder dog ikke for programvare.

IP vs. åndsverk, IPR vs. opphavsrett: IP omfatter (i senere reglementutkast) bare immaterielle, kunnskapstunge arbeidsresultater og som ikke trenger å være være kreative (originale). Dvs. at IP og åndsverk ikke omfatter de sammme arbeidsresultatene; definisjonene "lekker" i begge ender. Vi skal for enkelhets skyld "late" som om IP og åndsverk er ett og det samme. Dvs. at opphavsrett er lik IPR.

Patenter for oppfinnelser: Et åndsverk med industrielt potensial kan være patenterbart. Hvis patent gis, blir åndsverket å betrakte som en oppfinnelse som følger patentloven. Patenter gir økonomiske rettigheter (IPRs) til utnyttelse av oppfinnelsen (IP), og disse kan eies og omsettes. Dersom meningen med foreslåtte IPR-reglementet er kun å regulere (patenterbare) oppfinnelser, bør det sies i klartekst, i stedet for den grenseløsheten som det foreslåtte utkast legger opp til. Da har vi i det minste et forslag det går an å diskutere. Merk forøvrig at algoritmer i form av programvare kan patenteres i USA, men ikke i Europa.

Kommersialiserbare åndsverk: Hvis vi i motsatt fall ekskluderer oppfinnelser, som i kraft av å være fysiske objekter kan "eies", er det likevel store terminologiske problemer i reglementsutkastet. Et åndsverk (IP) kan som nevnt ikke "eies"; det kan kun dets opphavsrett (IPR). Denne retten trengs for å forvandle et idealisert bokmanus til fysiske bokeksemplarer. Et slikt eksemplar (en "bok") kan derimot kjøpes og eies av en bokkjøper, og kan brukes til hva eieren av eksemplaret finner for godt. Passusen om NTNU skal eie all IP skapt ved NTNU gir således ingen mening. Alt dette betyr at LHR og NFRs forslag om "Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter", og som bruker de amerikanske termene IP og IPR, presterer å blande sammen opphavsrett (for IP) og eiendomsrett (for IPR), og har generelt glemt den norske Åndsverkloven. - Helt utrolig, spør du meg! For ytterligere utdyping av de begrepsmessige problemene ved NTNUs strategivedtak om IP og IPR av 27. mars, vises det til kommentarene til jusprofessor Olav Torvund ved UiO i hans bloggnotat av 15 april: http://blogg.torvund.net/2008/04/15/retningslinjer-for-felles-rettighetspolitikk-kommentarer/.

Fem problemer med økt IPR-kommerialisering: Det må imidlertid antas at intensjonene med forslaget er å sørge for at samtlige økonomiske rettigheter knyttet til åndsverk og patenter i fremtiden skal kontrolleres av institusjonene. Dette er i så fall problematisk, av fem grunner:

  1. Dette er et klart brudd med hevdvunne prinsipper innen offentlig finanisiert forskning. Disse prinsippene finner vi blant annet nedfelt i Universitets- og Høgskoleloven. Den sier at slike institusjoner skal respektere den akademiske frihet, og at ansatte som arbeider med "forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid [...] har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde". Hva betyr det så at NTNU skal "eie" de samme resultatene (men som hovedsaklig likevel ikke kan eies). :-)
  2. Det kan det lede til at norske universiteter kan begynne å drive offentlig subsidiert butikk i konkurranse med det øvrige næringsliv.
  3. Det kan være en ren overkjøring av innarbeidede rettigheter, som ansatte ved norske universiteter har vedrørende opphavsrett til lærebøker og andre læremidler. Disse opphavsrettighetene berører ansettelsesforholdet til alle vitenskapelige ansatte. Det er opplagt at vi ikke kan endre på dette uten å trekke med de ansatte, representert ved sine fagforeninger og tjenesteorganisasjoner.
  4. Og hva med nåværende ansatte med eksisterende arbeidsavtaler - eventuelle nye IPR-regler kan ikke gis tilbakevirkende kraft?
  5. Avslutningsvis: det vil være vanskelig å kreve aksept for det forelåtte reglement hos gjesteforskere, og hos egne og andre studenter.
Utsett saken: Jeg vil derfor oppfordre NTNU å utsette saken til et mer ryddig forslag ligger på bordet. Arrangér også et seminar for universitetsstyret om saken. Og ikke minst - trekk med representanter for de vitenskapelig ansatte.

Mitt pragmatiske løsningsforslag:

  1. NTNUs Technical Transfer Office (TTO) bør konsentrere seg om patenterbare oppfinnelser, samt lovende IP der opphavsmannen ikke er interessert i å kommersialisere. Jfr. at "lærerunntaket" i patentloven ble fjernet i 2003, slik at opphavsmannen mistet opphavsretten for sine mulige oppfinnelser til sin arbeidsgiver. Hvis slik kommersialisering er intensjonen med et nytt IPR-reglement, trenger vi bare punkt 2 og 3 nedenfor.
  2. Hovedregelen er at all IP fra NTNU gjøres tilgjengelig via det planlagte institusjonsarkivet, som bør samkjøres med TTOs meldeplikt-arkiv for kommersialiserbar IP. Arkivet vil være fysisk desentralisert. Dette er i grunnen dagens ordning for arkivering og offentliggjøring av vitenskapelig produksjon, studentarbeider, undervisningsmateriale o.l. Slik åpenhet befordrer innovasjon gjennom størst mulig kombinerbarhet av tilgjengelig og utnyttbar kunnskap.
  3. Programvare og annen teknisk IP gjøres tilgjengelig med en generøs Creative Commons- eller Åpen Kildekode-lisens, som tillater enhver etterbruk uten vederlag. Opphavsmannen vil uansett ha 1-2 års forsprang i kommersiell utnyttelse. Husk at Unix, Internett og web ble til ved helt åpne innsynsordninger.
Så utsett saken ytterligere. Se også mitt lengre notat om saken per 30. aug 2008 og En tidligere versjon av dette notatet som stod i Universitetavisa 3. juli 2008.

Sluttord: stor takk til kommentarer fra Gisle Hannemyr, UiO og Olav Torvund, UiO.

- Reidar

This file: http://www.idi.ntnu.no/~conradi/IT-debate/ip-politikk-letter-9sep08.html


Reidar.Conradi@di.ntnu.no
Last modified: Tue Feb 3 13:11:35 MET 2009