Supplerende kommentarer til Rune Slagstad ang. L.A. Conradi


Trondheim, 13. januar 1999, rev. 24.1, 30.1 og 5.3

Fra: Reidar Conradi
     Inst. for datateknikk og informasjonsvitenskap -- Gløshaugen
     NTNU, 7491 Trondheim
       Tel. 73 593444, Faks -4466, Elpost conradi@idi.ntnu.no
       Hjemmeadresse: Skule Bårdssons gt 11, 7052 Trondheim. Tel. 73.935862.

Til: Rune Slagstad, rsl@isaf.no
       Inst. for sammfunnsforskning, Munthes gt 31, 
       P.O. Box 3233 -- Elisenberg
       0208 Oslo

CC:  Francis Sejersted, TMV, UiO
     Tore Grønlie, Historisk Institutt, UiB

Hei!

Jeg har lest deler av din bok "De nasjonale strateger", og det var
spennende lesning.
Jeg var overrasket over at min far, Lorentz A. Conradi, var nevnt.
Jeg har noen synspunkter i den anledning.  Vennligst ikke la disse
tolkes som et surmulet eller halvoffisielt familietilsvar -- du har
absolutt ikke skrevet noe "galt".  Kommentarene er skrevet for å gi
oss begge litt refleksjon og kontekst om norsk industriutvikling etter
1945, spesielt innen aluminium, og noen aktører i dette.

Mine kommentarer kommer i fem punkter:

  1. Generelle synspunkter om min far som industrialist: Årdal og Karmøy.
     Litt supplement om min fars rolle begge steder.
     F.eks. ble 50% av ÅSV solgt Alcan i 1966, hjemkjøpt i 1977,
     deretter teknisk konkurs i 1982 og billigsolgt til Hydro i 1986-88.
    
  2. Tanker om ingeniørrollen: altruist, sosialist eller kapitalist?
     Ut fra en doktoravhandling til Boel Berner fra Univ. i Lund.

  3. Norge som bananrepublikk?
     80% av norsk vareeksport er råvarer og halvfabrikata.

  4. Noen korte tanker om norsk statsdrift etter 1945.
     Var det noen forskjell i arbeidsforholdene for arbeiderne eller i
     teknisk/økonomisk suksess for statsbedrifter ift. privatdrevne bedrifter?

  5. Hva man kanskje savnet mer omtale av i boken:
     andre nasjonale aktører i norsk næringsliv?
     Mulige emner for videre studier: hovedfags/doktoroppgaver.

  Vedlegg 1: Mini-CV for Lorentz A. Conradi.
  Vedlegg 2: Utviklingen i norsk aluminiumsindustri, både i Hydro og i ÅSV.
  Vedlegg 3: Tekniske sider ved aluminiumsproduksjon.

  Disse vedleggene er skrevet mest for min egen del, og
  er ikke så viktige for helheten.
    
Ettersom menneskelig hukommelse og vurderingsevne er skjøre saker,
anbefaler jeg at du kryssjekker mine opplysninger med bl.a. Francis
Sejersteds vurderinger.  Han kjente min far og Hydro nokså
godt. Bl.a. var det tjukt av Hydroingeniører i begges familier, samt noe
skitur-fellesskap pga. "nesten-nabo" hytter på Møsvatn.  Jeg kjenner
forresten Francis fra STS-seminarer i Trondheim midt på 80-tallet.
Norge er et lite land.

Kommentarene ble skrevet medio januar, men sluttføring ble forsinket
pga. at jeg ville kontrollere diverse detaljer mot skriftlige kilder.


   Med vennlig og kollegial hilsen

   Reidar Conradi


1. Min far som industrialist: Årdal og Karmøy
---------------------------------------------
Se mini-CV av min far i vedlegg 1 og
mini-historikk for ÅSV og Hydro i vedlegg 2.

Se dessuten Tore Grønlies artikkel (Grønlie76), basert på hans
hovedfagsavhandling i historie ved Univ. i Bergen.
Min far ble intervjuet av Tore Grønlie sommeren 1974 om sin rolle i
"Oksydsaken", og min far og jeg snakket litt om det på den tiden.

1.1 Min fars rolle i "Oksydsaken" i Årdal
-----------------------------------------
Din fremstilling er forsåvidt grei, og hovedtrekkene følger Tore
Grønlies artikkel.  Det nye for meg er mange av drøftingene i
Regjeringen og opplysningene om rollene til adm.dir. Aage W. Owe og
styreformann Jens Bache-Wiig.

Jeg skulle likevel ønske at du gjengav litt mer av Grønlies
observasjoner, koloritt og poenger. Nå er bildet litt for mye av en
rebell og utopist, la oss få "Stachanovånd" i Årdal osv.
Alle som har truffet min far, har heller prist han for hans elskelige vesen
og allsidige interesser -- nærmest en polyhistor med sans for de lange
linjer i krysningen mellom historie, politikk og teknologi.
Men selvsagt var han sta, som andre i samme posisjon.

Min far jobbet som teknisk konsulent i Handels- og
industridepartementet i 1945-56, de-fakto som en statssekretær for
statsråd Lars Evensen.  Han jobbet primært med Årdalsaken.
Han var meget betrodd, og var en av to "formelle medaksjonærer"
i Årdal verk (staten hadde 9990 aksjer).
Han arbeidet deretter som forskningsingeniør på det nye verket i Årdal
i 1946-48, samtidig med at han var styremedlem i selskapet.

Grønlies beretning er egentlig ganske fornøyelig: f.eks. om en
delegasjon med Årdalsarbeidere (absolutt ikke kommunistinfiltrert),
som reiser til Oslo med trussel om streik, hvis Conradis stilling ved
verket rokkes.  Min far berettet også om kommunevalget i 1947, der han
stilte på arbeiderpartiets liste. Da alle folk i Øvre Årdal
tradisjonelt strøk alle kandidater fra Årdalstangen og omvendt, fikk
han som innflytter flest stemmer -- og suste rett inn i formannskapet.
Grønlie beretter videre at han hadde tett kontakt med arbeiderne, og
gjerne holdt populære foredrag for disse om aluminiumsframstilling.

Ellers er det for mange en gåte hvorfor statsråd Lars Evensen og
Regjeringen valgte Aage W. Owe som adm.direktør og Jens Bache-Wiig som
styreformann, da begge var sterkt i mot statsdrift (fremgår av din
bok). Begge var riktignok velrenommerte ingeniører og industriledere,
om enn noe autoritære.  Kanskje manglet DNA folk med industriell
erfaring, slik at man måtte stole for mye på og hadde for stor
beundring for ledere fra privat industri?

Årdalsaken var egentlig tre saker:
 1. Sosialisme: Skulle en statsbedrift være pioner på bedriftsdemokrati
    og sosiale forhold?
    Regjeringen erklærte at Årdal skulle være et "sosialt eksperiment"
    og Stortinget snakket om en "sosial mønsterbedrift".
    Min far mente at "Målet må være en Stachanovånd blant arbeidere,
    funksjonærer og ledelse, slik at ..." (alt ifølge din bok).

    Vi konstatere at intet av dette ble oppfylt.

 2. Teknisk/økonomisk: Hvor dristig skulle man være i vertikal integrasjon
    (egen oksydfabrikk, videreforedling)?
    Her måtte man veie kortsiktige hensyn om å redusere oppstart-usikkerhet,
    mot langsiktige hensyn om tilstrekkelig automoni fra utenlandske karteller.

    Dette tilspisset seg i den s.k. "Oksydsaken", der man
    hadde et intensjonsvedtak i Stortinget om egen oksydfabrikk.
    Utfallet ble en 15-års oksydavtale med Alcan i 1947, og bare lite
    videreforedling i Holmestrand og på Raufoss (60-70 tallet).

 3. Knapphet på forbruksvarer og hus i de første etterkrigsårene:
    dvs. førkrigskvoter, mens befolkningen var mangedoblet.

    Hele arbeiderrevolten i Årdal kokte til slutt ned til en aksjon
    for bedre levekår (Grønlie76).

For kommunistene på Stortinget, kunne alle disse sakene koples.  Vi
kan i ettertid beklage at de kortsiktige hensyn ble avgjørende. Det er
likevel kritikkverdig at det senere ÅSV ikke maktet å komme ut den
skruestikke som oksydavtalen med Alcan innebar.

Enden på visa i Årdalsaken ble altså at min far de-fakto ble sparket i
1948, og fikk studiestipend til USA fra NTNF. Her var vel
instruksjonkanalene klare under Finn Lieds kontroll, vil jeg tro.  Min
far fikk forøvrig beskjed om at han "måtte glemme å få en jobb i norsk
industri senere" -- så Berufsverbot allerede i 1948?  Så mens norsk
industri skrek etter kjemi- og metallurgiingeniører rundt 1950, klarte
min far ikke å få en industrijobb. Han begynte derfor på NTH (1950) og
senere ved FFI (1952).

Dette minner meg litt om Finn Gustavsen i 1959, da Orienteringskretsen
nettopp var blitt ekskludert av DNA.  Han (G.) fikk da "tilbud" om
USA-stipend, så man kunne bli kvitt ham for en stund. 
Følgende samtale beskrives i (Gustav69, s.99):
  Gerhardsen: "Hva om G. tar permisjon og får et studieopphold i USA? ..."
  Bonnevie og Evang: "Men G. får jo ikke en gang visum til USA."
  Gerhardsen ...: "Det kan nok Halvard ordne."

Postskrift -- hvordan gikk det i ettertid?:
-------------------------------------------
Noen kraftutsagn:
- Kjell Nielsen, min fars svoger (!), beretter om internt anarki i
  ledelsen og evig krangel mellom hovedkvarteret i Oslo og
  fabrikkene i Årdal (spesielt) og Sunndal, se (Nielsen96).
  Kjell Nielsen jobbet i ÅSV i 1962-82, men sier at han og min far
  aldri snakket "fag" sammen.
- Om ÅSVs direktørskifte fra Aage W. Owe til Jean Michelet i 1963-65:
  "Fra å være et diktatur, ble ÅSV å regne som et opplyst enevelde"
  (Nielsen96, s.28).
- "Om ÅSV er det blitt sagt at det på mange måter var et eldorado for
  ingeniører. Samtidig ble det fjernstyrt fra Oslo" (Hydro90, s.86).
       
I 1966 ble halvparten av ÅSV solgt til Alcan for 1,1 million
Alcan-aksjer og 4 millioner US$ (400 millioner kr i 1999).  Jeg vil
anslå at ex-selskapet ÅSV i 1999 ville hatt en kapitalverdi på 10
milliarder kr.  Årsaken til billigsalget var at ÅSV hadde kommet i en
markedskvis.  Det betalte dyrt for oksyd gjennom en ugunstig
bytteavtale og mistet markeder i Europa ved at uavhengige
foredlingsverk ble kjøpt opp av de store aluminiumsprodusentene.
Produksjonen var også preget av overtallighet, dels "politisk" bestemt
og dels pga. dårlig lederskap.

Kjell Nielsen ringte opp sin svoger kvelden før avtalen om
Alcan-oppkjøpet ble gjort offentlig i juli 1966. Avtalen skulle senere
behandles i Stortinget samme høst.  Hva min far tenkte den kvelden vet
jeg ikke (jeg var hjemme hos han da), men han ordla seg seg som en
blanding av "hva sa jeg" og "en nasjonal tragedie".

Pga. en tidlig død i mars 1977 fikk min far ikke oppleve at staten
senere samme år kjøpte tilbake ÅSV-aksjene fra Alcan, gjennom en ny
Stortingsbehandling.  (Jeg sendte Arent M. Henriksen noen papirer i
sakens anledning).

I 1982-85 var ÅSV i store problemer. Det var teknisk konkurs i 1982,
ikke minst pga. stort prisfall i lavkonjunkturen på starten av
70-tallet og pga. nyinnkjøpte videreforedlingsverk som ikke ble drevet
med overskudd.

Enden på visa ble at 70% av ÅSV ble solgt til Hydro 1.9.86, og de
resterende 30% i 1988.  (Jeg husker ikke prisen, men dette var uten
tvil et godt kjøp -- bare Tyin og Fortun kraftverker med årsproduksjon
på 3Twh må i dag være verdt 5 mdr. kr, ut fra engrospris på 20 øre per Kwh).

Se punkt 1.2 og vedlegg 2 om alt dette.

1.2 Min far på Karmøy 1963-75 og etableringen av Hydro Aluminium i 1986
-----------------------------------------------------------------------
Årene 1948-75 var han hhv. i USA, ved NTH, ved FFI og ved Hydros
hovedkontor i Oslo og fra 1963 ved det nye Alnor på Karmøy.
Han ble ansatt ved Hydro fra 1960 (mener jeg, i din bok står det
1961) for å forberede norsk aluminiumsproduksjon i Hydros regi.
Dette var å skru klokken 15 år tilbake for han.
Han hadde på hele 50-tallet vært en aktiv debattant om fremtiden
og strukturen til norsk elektrometallurgisk industri.

Hydros motiver var dels å utnytte en mulig synergi med sin
magnesiumsproduksjon på Herøya, siden disse to metallene (Mg, Al) har
mye til felles.  Hydro var også i ferd med å frigjøre store
elkraftressurser på Rjukan og hadde fallrettigheter for Røldal-Suldal,
som skulle komme til å bli den primære elkraftprodusenten til det nye
verket på Karmøy.  Røldal-Suldal stod ferdig sammen med Alnor i 1967,
og Hydro økte da sin egenproduksjon av elkraft fra 5 til 7 Twh.

Hydro ønsket derfor å komme i en "51/49"-allianse med en mindre
aluminiumsprodusent, dvs. ikke Alcan eller Alcoa, for å få en rask
oppstart med nødvendig teknologi og tilgang på oksyd.  Valget falt på
Harvey Aluminum, dels med formidling via Trygve Lie.  Harvey var et
mindre aluminiumsselskap i USA, eid av de to brødrene Harvey.
Roosevelt-administrasjonen sørget under siste krig for å gi
forsvarskontrakter til mindre og oppstartende produsenter (som Harvey,
Kaiser og Reynolds), for å dempe de-fakto monopolet til Alcan og Alcoa
(kilde: min far).  Alcan ble forøvrig skilt ut fra Alcoa i 1928 etter
anti-trust sak, synes jeg å erindre.

Men Harvey-brødrene var ikke mors beste barn. Min far fortalte i en
samtale med Haugesund-ordfører Jens Edvard Haugland (minister i
regjeringen Korvald i 1973-74), at representanter fra Harvey vandret
rundt på Karmøy i 1963-64 med konvolutter med pengesedler, da de
trodde at de lokale politikerne måtte smøres. Denne uforsiktighet ble
raskt stoppet av sindige personer både i Hydro og fra den nye Karmøy
kommune.  Fem Karmøykommuner ble nemlig slått sammen til en i 1965,
med O.M. Wikre som ordfører. Dette var en forutsetning for Hydros
Karmøy-etablering.

Ideen med et aluminiumsverk på Karmøy bygde på følgende forutsetninger:
  - Rikelig og billig kraft fra Røldal-Suldal.
  - Plassering i flatt terreng på kysten for å redusere lokal forurensing, 
    istedenfor å ligge innerst i en trang fjordbunn (teknisk begrensning fra
    starten av hundreåret, da storforbrukere måtte ligge nær kraftverket).
  - Rikelig tilgang til stabil og dyktig arbeidskraft, som skulle bo
    hjemme, dvs. hjemvendte sjøfolk, tidligere fiskere og bønder, og andre.
    Dvs. unngå å få en dominerende og ensidig hjørnestensbedrift, 
    der mange av de ansatte var rallare/innflyttere.
    F.eks. i begynnelsen lå sykefraværet ved Alnor på 2,3 prosent, mens det for
    Søral på Husnes i Sunnhordland lå på 8 prosent (synes jeg å huske).
  - Enkel transport: Alnor lå 200 meter fra skipsleia i Karmsundet.

  - Oksydavtale uten langsiktige bindinger.
  - Satsing på videreforedling fra første stund, gjennom eget
    valseverk og pressverk. I dag er det 2/3 foredlingsgrad.
  - Pionerbedrift på sosiale forhold: lik behandling av arbeider/funksjonær:
    felles arbeidstid, like sykerettigheter, fravær av stemplingsur,
    felles firmafester og -turer o.a.
  - Egen, "gul" bedriftsforening, der de ansatte var med i en
    slags bedriftsforsamling.
  - Tett samarbeid med lokale myndigheter og politikere.
De siste fem punktene var nærmest en da-kapo av ideene fra Årdal.

Ved oppstarten i 1967 lå kapasiteten på 80.000 tonn, mens den i 1990 var
kommet opp i 215.000 tonn -- Norges største aluminiumsverk.

Organisasjonsforholdene den første tiden på Karmøy er beskrevet i den
boka (Grove92) du nevner i din bok. Over tid fungerte ikke den "gule"
bedriftsforeningen særlig godt.  Det kom tøffe tider på slutten av
70-tallet, både økonomisk og i form av dårlig arbeidsmiljø pga. åpne
ovner.  Dessuten var vel Hydro (som NHO-medlem) og LO sentralt
innstilt på å adoptere en hovedavtale-modell for alle sine
datterselskaper, jfr. "Herøya-modellen".  Slik ble det da også til
slutt.  Og vi må vel i ettertid erkjenne at bedriftsforeningen på
Karmøy ikke gav de ansatte mer innflytelse og styring enn hva en
nåværende bedriftsforsamling kan tilby (etter endring i aksjeloven i
1973).  Alt i alt var Alnor likevel en pionerbedrift på arbeidsforhold.

I juni 1973 kjøpte Hydro opp Harveys 49%, og Alnor ble til Karmøy
fabrikker. I 1975 ble de helt integrert i Hydro, og Karmøy mistet sin
selvstendighet ved at alle viktige funksjoner ble sentralisert.

Min far nektet å akseptere dette og fikk sparken, på nytt.
Han fikk forhandlet seg til en rådgiverstilling på hovedkontoret Oslo,
og døde som sagt i mars 1977 (uten sammenheng forøvrig).

Hydro vokste sterkt innen aluminium på 70- og 80-tallet, bl.a. gjennom
økt produksjon, satsing på videreforedling og generelt en mer dynamisk
måte å drive industri på.  Vi kan nevne oppkjøp av mange europeiske
pressverk (80-tall) og andeler i nye oksydverk på Jamaica og i Suriname
(rundt 1990).

Oppkjøpet av og fusjonen med ÅSV i 1986-88 kom derfor ikke som noen
stor overraskelse -- så Hydro "seiret" til slutt over ÅSV, se vedlegg 2.
Det er synd min far heller ikke fikk oppleve disse årene ...

Jeg synes en liten oppsummering som den i 1.1 og 1.2 er betimelig, da
du ikke skriver noe om hvordan det gikk med Årdal i tiden etterpå.

2. Tanker om ingeniørrollen: altruist, sosialist eller kapitalist?
------------------------------------------------------------------
Det slo meg i din omtale av min far, at du kunne kikke litt på en
doktoravhandling av Boel Berner (Berner81).  Denne ble nevnt på et
STS-seminar i Trondheim midt på 80-tallet, se spesielt s.235-236.

Berner beskriver her ingeniøren i et trekantforhold mellom
"arbete och kapital:
         KAPITAL, industriinteresset.
         ARBETE,  løntagarinteresset.
         STAT,    allmaeninteresset, vetenskapen."

Nettopp allmenninteressen, kombinert med teknologioptimisme, har vel
gjennomsyret ingeniørutdanningen i mange land, ikke minst ved NTH
langt inn i dette århundret.

Berner beskriver hvordan idealistiske ingeniører fort kom i opposisjon
til kortsiktige kapitalinteresser og til uvitende og/eller
ubesluttsomme politikere -- det siste med politikerforakt som konsekvens.

Berner beskriver også forholdene i ASME (American Society of
Mechanical Engineers) etter at en ny leder/ordfører, Morris L. Cooke,
ble valgt i 1915 og hans folk tok over forbundet i 1917-20.  ASME gikk
i disse årene inn for svekkete bånd til foretaks- og finansinteresser,
heller økt vekt på yrkesetikk, å delta i det politiske liv, og på
effektivitet (mindre sløsing) og samfunnsansvar.  Denne kursdreiningen
hadde bl.a. sine utspring i ingeniørenes erfaringer med lokal
korrupsjon rundt vann- og elektrisitetsforsyning, dvs. for sterk
kopling til eierinteresser.  Jfr. Roman Polanskis detektivfilm
"Chinatown" fra 1974 med Jack Nicholson og Faye Dunaway i
hovedrollene, der rammen er Los Angeles sin vannforsyning på
20-tallet. Vi kan også nevne dr. Tomas Stockmann i "Folkefiende" av
Henrik Ibsen fra 1882.

Berner nevner videre ingeniørorganiasjonen "The New Machine" fra årene
1915-1920, med Henry L. Gannt (død 1919) som primus motor.  Denne
ville ha mer makt til ingeniørene i samfunnsutformningen, på
bekostning av politiker- og kapitalmakt.  (Men jfr. hvordan
fysikernes/ingeniørenes "kontroll" over atombomben på slutten
Manhattan-prosjektet viste seg å være omtrent null -- selvsagt.)

Berner nevner kort Thorstein Veblens bok "The Engineers and the Price
System" (1921) som tar opp ingeniørenes økende klassebevissthet som
lønnstakere.  Men Berner mener at Veblen ikke fikk med seg poengene her.

De fleste profesjoner har yrkesetiske utfordringer:
 - Fysikerne mistet som nevnt sin jomfrudom i 1945 med atombomben.
 - Matematikere har dels blitt underlagt militær sensur fra 1980-tallet
   pga. anvendelse av primtallsfaktorer for datakryptering.
 - Psykologer som jobber med forbrukermanipulasjon i reklamebransjen.
 - Pedagoger som har et for instrumentelt forhold til innlæring
   (ekstreme adferdsterapeuter, "anti-Kristvik"er?).
 - Bioingeniører som jobber med genteknologi.
 - Dataeksperter som gikk i mot Reagans StarWars-prosjekt på 80-tallet,
   jfr. Norbert Wiener-prisen (Kristen Nygaard fikk denne i 1990).

3. Norge som "bananrepublikk"?
------------------------------
Jeg vil for egen del føye til noen kommentarer om norsk nærings- og
industripolitikk, ikke minst i lys av Årdal- og Karmøy-etableringene.

Enkel koking av aluminium for å utnytte en grunnrentefordel
(billig vannkraft) kunne være foruftig industripolitikk frem til 1950.
Fra mitt synspunkt er Norge fremdeles en "bananrepublikk":
  - 80% av vareeksporten er råvarer og halvfabrikata, 
    eller 280 av 350 mdr. kr i 1997. Bare olje/gass utgjør til sammen 49%.
  - Til sammenlikning: Italia har 80% foredling på sin eksport.

Dette betyr at Norge burde satse på mer allsidig industri og
næringsvirksomhet.  Dvs. la oss også "bore hull i folks hjerner", ikke
bare ned i Nordsjøen.  Jeg jobber selv i IT/data-faget, så jeg har
mine meninger der. Men vi burde satse på bred front.

Eks. 1: Finske Nokia for 25 år siden hovedsaklig en produsent av
gummistøvler og toalettpapir (et stabilt nasjonalt forbruk!).  Nå står
Nokia for 25% av finsk eksport og er verdens største eksportør av
mobiltelefoner. Det har vært nasjonal enighet i Finland i over 20 år
om å satse på statlig FoU innen teknologi og naturvitenskap -- og det
med betydelig dårligere statsfinanser enn Norge.

Eks. 2: Irland har blitt Europas største eksportør av programvare på
90-tallet.  Regjeringen har hatt et langsiktig program: først bygge
opp universitetsmiljøene i datafagene, deretter utvide
utdanningskapasiteten og så satse på dataindustri -- alt med støtte
fra EUs regionale fond.

Et industrimangfold som vi ser på Sunnmøre, Jæren eller i Leksvik
(Lyng industrier o.a.) vil også gi flere og sikrere arbeidsplasser til
typiske industristeder som Rjukan, Sauda og Årdal. Her kutter
rasjonalisering de ufaglærte industriarbeidsplassene for guttene, mens
jentene tar utdanning og reiser inn til byen.  Og man får hele tiden
et krav om mer kraft, men dette løser ikke det grunnleggende
strukturproblemet, og koster desuten 10-talls mill. kr i investering
per ny arbeidsplass. Slik "slegge"-politikk var brukbar i Norge inntil
1950 eller i et U-land i dag, men nå burde vi få til mer.

Se forresten Dag Tresselts artikkel (Tresselt68), der han hevder at
det kun ble satset på råvareeksport i norsk aluminiumsindustri
istedenfor på videreforedling.  Dette betyr at man over tid taper mye
penger på ustabile og lave priser. Tresselt ble rekruttert fra NHH til
Alnor som salgssjef i 1967/68.  Jeg hadde som NTH-student
praksis/sommerjobb på Alnor i 1968, og møtte han der.

Eks. 3: Med 650.000 t uforedlet råaluminium (Hydros 1990-produksjon)
vil en produsent oppleve salgspriser på mellom 1 og 2 dollar per kg i
løpet av en 6-8 årsperiode.  Dette betyr at salgsinntektene vil gå som
en berg-og-dalbane mellom 6,5 og 13 mdr. kr per år -- stakkars
salgssjef, vil jeg si.  Med videreforedling til bygningsprofiler,
bildeler, emballasje, kaseroller osv. kan man få stabile priser i det
høyeste prisleiet, samt å ha 2-3 ganger flere arbeidsplasser lokalt --
dvs. vertikal integrasjon.
Apropos: Hydro Aluminiums salgsinntekter i 1990 var 15 mdr. kr.

4. Noen korte tanker om norsk statsdrift etter 1945
---------------------------------------------------
Vi kan med rette spørre om etterkrigsmodellen for statsdrift var en total bom.
(Grønlie76, s.190) nevner fire nasjonale kommisjoner i årene 1948-65 for
å se på hvordan man skulle drive statsbedrifter, uten at dette ble avklart.
Jeg ser at Stortinget igjen behandlet emnet 26. jan. 1999, spesielt
ifm. Statoil og Telenor.

Vi kan også se på det svenske malmkonsernet LKAB, der storstreiken i
1969 ikke vitnet om humane arbeidsforhold og omtanke for arbeiderne.

Går vi til andre land, f.eks. tidligere Sovjet og dels Frankrike og
Italia, ser vi noe av de samme problemer som ved ÅSV: uklare
ansvarsforhold og manglende rasjonalitet og langsiktighet. 
Jeg sier ikke derved at svaret er Thatcherisme!

Flere norske sosialister og sosialdemokrater har hatt et nært forhold
til mye av dette, og emnet har vært gjenstand for en nesten kontinuerlig
debatt mellom DNA/SV og de borgerlige partier siden krigen.  Du selv
lanserte slagordet "Sosialisme på norsk" fra 80-tallet, men praktiske
erfaringer mangler (ingen validering!).

4.1 Teknisk/økonomisk suksess og styringsmåte
---------------------------------------------
La oss bli litt mer konkrete: I lys av rekken av oppkjøp, konkurser og
i verste fall nedleggelser i Kings Bay, Årdal/Sunndal, Kirkenes, Mo i
Rana, Kongsberg, Horten osv.  kan man spørre om eiendomsforholdene
oppfordret til rasjonelle beslutninger?  På den annen side har vi
Statoil, Telenor og Hydro som ser ut til å oppvise godt lederskap og
sunn forretningsdrift.

Å være en hjørnestensbedrift i distrikts-Norge og ha en trekant
bestående av bedriftseier/ordfører/fagforening til å påvirke
nasjonale beslutningstakere (Regjering/Storting) gjør det ikke lett å
ta langsiktige og ofte upopulære avgjørelser.  Å skape strategiske
allianser med utenlandske aktører og markeder er vel heller ikke
oppmuntret gjennom uklare beslutningsveier og ansvarsforhold.

4.2 Arbeids- og sosiale forhold
-------------------------------
Var arbeidsforholdene bedre på statseide bedrifter i forhold til
privateide bedrifter?  Etter min vurdering var det for arbeiderne
knapt var noen forskjell: mange bedriftssamfunn og lokalsamfunn
opplevde samme avstand og fremmedgjøring til beslutningstakerne.

Boforhold: Ofte det klassiske opplegget -- direktørene bor øverst,
funksjonærene lenger nede, og arbeiderne nederst like ved verket.
På Karmøy har man, som sagt, klart å få folk til å bo hjemme.

Arbeidsforhold: ofte stor avstand ingeniører og arbeidere.
F.eks. var det ulik arbeidstid: ved ÅSV jobbet funksjonærene i 1968 to
timer kortere per dag enn arbeiderne, på Alnor var det samme år lik
arbeidstid.

Samarbeidsforhold: Lokale miljøer står mot bedriftsledelsen, og vet
knapt hvem direktøren i Oslo er.  Det er til og med stor avstand fra
Øvre Årdal til den lokal ledelsen på Årdalstangen.  Mange innflyttere
gir også sosiale problemer som mistilpasning o.l i starten (se likevel
sist i 4.2).

Eksempel på utsagn (Hydro90, s.81-82):
  Jim Jensen, formann i Kjemisk ved Årdal verk på Årdalstangen:
    "Vi visste at Hydro ble drevet mer profesjonelt enn ÅSV.
    ...
    Foreningen var vant med å få stoppet tiltak som vi ikke likte.
    ...
    Allerede gjennomomført endringer i Øvre Årdal, nå gjenstår Årdalstangen.
    ...
    For ti år siden ville jeg blitt kastet som tillitsmann om jeg hadde
    gått inn for den måten vi idag driver verket på.  For fem år siden også.
    Jeg kunne ikke i min villeste fantasi tenkt meg å bli med på det vi
    nå skal gjennom."

    Samme tidsskrift (Hydro90) påpeker at det var stor gjennomtrekk av
    sesongarbeidere, så nedbemanningen skjedde uten særlige problemer.

Et apropos: Edvard Bull d.y.s utførte et arbeiderminneprosjekt i Årdal
like etter krigen. Her ga førstegenerasjons industriarbeidere uttrykk
for at deres nye tilværelse som skiftarbeidere ble oppfattet som
tryggere og mindre slitsom enn det å være fisker eller småbruker. Så
mye er relativt.  (Kilde: Bulls bind i Cappelens Norgeshistorie).

5. Hva man kanskje savnet mer omtale av i boken: andre industrialister?
-----------------------------------------------------------------------
Dette får bli litt kort, men den massive industrialiseringen i dette
århundret er litt anonym i din bok.  Norge var rundt 1900 ett av de
fattigste land i Europa, sammen med Irland og Portugal. Den store
emigrasjonen til USA i 1870-1920 er et klart bevis på det. 
I 1970 var vi ett av Europas rikeste land, før oljen.

Så jeg savnet omtale av personer som:

  - Hydro-gruenderne Kristian Birkeland / Sam Eyde (ikke omtalt):
    Norsk Hydro er vel Norges eneste internasjonale industriselskap.
    F.eks. var det Hydros franske kontakter og aksjonærer som fikk
    selskapet med på Ekofisk-feltet på slutten av 60-tallet, og dermed
    startet oljeeventyret for Norge.

  - Fred. Olsen-familien og dens fremkomst.

  - Aker Mek. i Oslo, med Ragnar Kalheim og Martin Siem. Samarbeidsmodeller?
    Hint: Se i prof. Håkon With-Andersens dr.phil.-avhandling ved NTNU.

  - Noen fra Møbelindustrien: Ekornes-familien, brødrene Talgø?

  - Rolf Skår og Norsk Data:
    se f.eks. hylningsboken til Per Ø. Heradstveit fra 1987.

  - Noen fra bank/forsikring: Melander og DnC/DnB?

Nå er det slett ikke din hensikt å skrive Norges økonomiske historie
og dens fremste aktører, men både marxister og kapitalister vet at
produksjonsfaktorer er fundamentale for å forstå et samfunn og dets individer.

For flere av personene du nevner, savnes en smule oppfølging av
livsverket til de omtalte personene.  F.eks. hvordan gikk det med
Johan Throne-Holsts Freia etter krigen?

Mulige hovedfags/doktoroppgaver rundt problemstillingene i dette notatet:
-------------------------------------------------------------------------
  - Oppstarttiden like etter krigen for statsbedrifter: hvilke aktører?
  - Statsdrift i Norge og andre land: en sammenlignende studie.
  - Politiske beslutningsprosesser i Norge rundt slik industri,
    spesielt i industridept.
  - Konkrete studier av teknisk/økonomiske beslutninger i norsk industri:
    rasjonalitet vs. anarki og personalkonflikter.
  - Råvare- vs. ferdigvareproduksjon: forutsetninger og beslutningsprosesser.
  - Ulike profesjoners rolle i ledelsen i norsk industri.
  - Fagbevegelsens rolle i strukturendringer.
  - Arbeidsmiljø i norsk elektrometallurgisk industri.
  - Koplingen mellom FoU og el./met.-industri: forskningsråd, universitetene.
  - O.a.


Vedlegg 1: Mini-CV for Lorentz A. Conradi
-----------------------------------------
Kilder: angitt i teksten, (W-Strand60), pluss personlige samtaler med han.

- 1915-35: Født på Notodden 15.12.1915, vokste opp der og senere på Rjukan.
           faren Trygve var ingeniør i Norsk Hydro, moren Ruth lærer/husmor.
           bror f.1917:   Johan D. Conradi, tekn.dir. ved Arendal Smelteverk.
           søster f.1923: Janicke Conradi, gift med Kjell Nielsen f. 15.3.1935
                          "senioring." ved ÅSV i 1962-82!!

           Min far var radikal, mens hans bror og svoger var langt ut på
           høyre fløy. Det kunne ble friske familieselskaper ut av det,
           selv om alle var gode venner.

- 1935-39: Kjemistudent ved NTH, Trondheim.
           Jeg vil anta at studietiden gav gode muligheter for
           politisk radikalisering, da som nå, 
           selv om jeg ikke kan påpeke noen lokal aktivitet i Clarte' el.l.
           Tysk fangenskap (se under) kan også ha medvirket her (?).

- 1940, sommer: Gift med Anna Marie Ravn, min mor.
           Hun var født i Mosjøen i 1919 og gikk på gymnas i T.heim 1936-39.

- 1939-41: Jobbet som vit.ass. for prof. Leif Tronstad
           (Vemork-aksjonens senere leder).

- 1939,vår:Viseformann i Studentersamfundet i Trondhjem.
- 1940:    Redaktør i Studentersamfundets avis Under Dusken i to semestre.
  1941,vår:Formann i Studentersamfundet.
           For alt dette, se (Rønne60, s.379-386).

- 1941-45: Fra 30.8.41 i tysk fangenskap, på Vollan, Møllergata 19,
           Grini og Bardufoss.
           Mine brødre har hans dagbok fra krigen, og den dokumenterer
           virketrang og mange planer for perioden etter frigjøringen.
- 1945,jun:Områdesjef i Vefsn (Mosjøen) for hjelp og hjemsending av
           krigsfanger.

- 1945-46: Teknisk konsulent i Handels- og industridept. under statsråd
           Lars Evensen, de-fakto som en statssekretær (Grønlie76, s.153).
- 1946,høst: Foredrag ved Studentersamfundet i Trondhjem om
           "Planøkonomi og industri" (Rønne60, s.394).
- 1946,nov.-des.: Medlem av Norges handelsdelegasjon til Sovjet (Stud60, s.64).
- 1946-48: Forskningsingeniør og styremedlem i Årdal verk,
           beskrevet i artikkelen (Grønlie76) og i din bok.
           Se spesielt kommentarer i punkt 1.1.

- 1946,juli:En sønn: Reidar 23/7 (jeg).
- 1946,nov:Skilt fra Anna Marie Ravn og gift med psykolog Gori Gunvald.
  1953-54: To sønner: Sven Lavrans i 1953 og Morten i 1954.

- 1948-49: Stipend fra NTNF for studier ved Univ. Washington i Seattle.
  1949-50: Forskningsassistent ved Engineering Experiment Station på
           samme univ. og diverse løse jobber (bl.a. hundepassing!),
           mens han søkte utallige industrijobber hjemme.
- 1950-52: Ved NTH i Trondheim
           (han kom hjem i 1950, ikke i 1952 som det står i din bok).
           Mye krangel mellom NTHs Kjemi- og Metallurgi-miljøer på den tiden
           (Hanisch85, s.203), så Trondheim var ikke var et blivende
           sted for ham.
- 1952-60: Ved FFI på Kjeller,
           jobbet bl.a. med fast brennstoff for Terne-raketter.
           Ikke akkurat en ønskejobb for ham, tror jeg.
           Var i opposisjon til Finn Lied, og forbigått en gang som
           forskningssjef. Å være god venn med Gunnar Bøe var heller
           ikke akkurat et fortrinn i en slik situasjon ...
  1956-58: FN-ekspert i Teheran i Iran for å bygge opp jernbanens laboratorier
           (UN Technical Assistance Administration Expert).
           Min erindring: Masse tepper, kunstgjenstander og lysbilder derfra;
           men jeg var ikke med.

- 1960-63: Ved Hydro i Oslo (du skriver fra 1961).
- 1963-75: Ved Alnor i Oslo/Karmøy,
           i 1963-1967 som tekn.dir., 1967-75 som adm.dir.
- 1975-77: Mer eller mindre avsatt ved Alnor pga. krangel om sentralisering,
           så seniorrådgiver ved Hydros hovedkontor i Oslo på oljesaker.
- 1977,mars:Død av degenerativ nervesykdom (motor neuron decease).
           En trist slutt; han kunne vært en sprek 83-åring i dag.

PS om nær familie:
- 1946-nå: Jeg vokste opp hos mine besteforeldre i Mosjøen i 1947-1960,
           der min morfar var distriktslege; så hos min mor i Oslo
           1960-65 der jeg tok realskole og gymnas på Oslo Katedralskole,
           så fysikk/data-studier ved NTH 1965-70, siv.arb. på PRIO 1970-71,
           senere jobb ved SINTEF/NTH fra 1972.

- 1961:    Bjerketun-saken eksploderer i media, via hans ektefelle Gori Gunvald
           som var eneste psykolog ved dette behandlingshjemmet for
           "vanskelige" jenter.  Statsråd Gudmund Harlem må umiddlerbart
           gå av som sosialminister, men fortsetter som forsvarsminister.
           En farlig familie, dette!

           Gori Gunvald har til familien berettet om klare tendenser til
           yrkesforbud for henne etter 1961. Derimot hadde de mest belastede
           og stort sett ufaglærte pleierne fra Bjerketun få problemer
           med å få jobb etterpå på institusjoner som Emma Hjorts hjem,
           der "behandlings"forholdene kanskje var verre for barna.

           Helsedirektoratet var mao. en mektig institusjon,
           som du også bemerker i din bok.


Vedlegg 2: Utviklingen i norsk aluminiumsindustri, både i Hydro og i ÅSV
------------------------------------------------------------------------
Se vedlegg 3 om de tekniske sidene ved aluminiumsproduksjon.

Generelt:
---------
  1917,des: Konsesjonslovgivning for utnyttelse av vannfall over 1000
        naturhestekrefter.
        Mange av de første, norske vannkraftanleggene (som Sauda)
        forfaller nå vederlagsfritt til staten, typisk etter 60-99 år.

  1965: Bare Høyanger hadde egen oksydproduksjon (fra 1928) og videreforedling.
  1970: 8% foredlingsgrad i norsk aluminiumsindustri.

ÅSV-begivenheter:
-----------------
  1947:    Vedtak om Årdal verk, ut fra gamle Nordag-anlegg.
           Smelteverk i Øvre Årdal, elektrodemassefabrikk og
           administrasjon på Årdalstangen.
  1947:    Årdal verk inngår oksydavtale med Alcan, for 15 år:
           bytter aluminiumoksyd mot 1/3 av produsert råaluminium.
  1954:    Sunndalsøra kommer i produksjon, nå ÅSV.
           (Det ble nevnt som en fordel at man dermed hadde sikret
           seg avsetning for 1/3 av produksjonen!)

  1962:    Oksydavtalen med Alcan forlenget?

  1963-65: Jean Michelet ansettes som ny adm.dir. etter Aage W. Owe, bestemt
           av den borgerlige Lyng-regjeringen etter Kings Bay-affæren.

           "Fra å være et diktatur, ble ÅSV å regne som et opplyst enevelde"
           (Nielsen96, s.28).

  1966:    ÅSVs årsproduksjon er på snaut 300.000 t råaluminium.
  1966,20/7: ÅSV må selge halvparten av aksjene til Alcan pga. markedsskvis,
           i retur fås 1,1 mill. Alcan-aksjer og 4 mill. $ (Nielsen96, s.30).

           Ifølge IHT 22.1.99 er en Alcan-aksje verdt 26$ (variasjon
           18-34 $ de siste 12 mnd.), så vi snakker om:
           (1,1*26 + 4*6?) mill. $ * 7,43 kr/$ = ca. 400 mill. kr i 1999-valuta
           -- for 50% av et ex-selskap med en kapitalverdi på 10 mdr. kr.
           Det antas 6X inflasjon i 1966-99 og en dollarkurs på 7,43 i 1999.

  1967:    Anleggene i Høyanger og Holmestrand kommer inn under ÅSV,
           som del av Alcan-avtalen.

  1960-70-tallet: (Nielsen96) beretter om internt anarki i ledelsen og evig
           krangel mellom hovedkvarteret i Oslo og fabrikkene i Årdal
           (spesielt) og Sunndal.

           "Om ÅSV er det blitt sagt at det på mange måter var et eldorado for
           ingeniører. Samtidig ble det fjernstyrt fra Oslo" (Hydro90, s.86).
       
  1977?:   Staten kjøper tilbake Alcans halvdel av ÅSV.
  1970-85: ÅSV kjøpte for raskt opp flere videreforedlingverk i utlandet,
           men maktet ikke å drive disse med fortjeneste.
  1982:    ÅSV i realiteten "teknisk konkurs" iflg. elektrolysesjef Odd Skaar
           (Hydro90, s.88), ikke minst pga. stort prisfall i lavkonjunkturen
           etter oljekrisen på 70-tallet. 
  1981-85: "Shake-out" blant alle de store aluminiumsprodusentene, med
           reduksjon av produksjonskapasitet. 
           Men Hydro klarte seg tilfredsstillende pga. mer videreforedling.
  1983-84: Markedet tar seg meget godt opp, ikke minst i 1984.
  1986,1.sep.: 70% av ÅSV solgt til Hydro for en nokså lav pris, 
           og sammenslått med Alnor til Hydro Aluminium.
  1988:    De siste 30% av ÅSV-aksjene overtas av Hydro.

Hydro/Alnor-begivenheter:
-------------------------
Kilder: bl.a. (Hydro80) og (Hydro90).

  1963,juni: Gen.dir. Rolf Østbye annonserer at det nye Alnor kommer på Karmøy.
           eid 51/49 mellom Hydro og Harvey Aluminum, USA.
           Harvey er en mindre aluminiumsprodusent og tilbyr
           oppstartteknologi med bl.a. åpne Søderberg-ovner og
           bytteavtale for oksyd.

Apropos:
  1965-69: SørAl kommer i gang på Husnes i Sunnhordland,
           ytterst i Hardangerfjorden, 75 km i luftlinje n/ø for Alnor.
           Utvidelse i 1969 til 69.000 t per år, og noe lokal videreforedling.
           Eid 67% av Alusuisse (Sveits), 13% av Sophindus (Luxemburg) og
           20% av diverse norske selskaper (bl.a. Elkem?, senere Hydro).
           Alusuisse hadde både oksyd-, markedsførings- og lisensavtale. 
           Norge måtte også betale 50 mill. kr til Alusuisse i oppstartbidrag.
           Alt dette var en ren husmannskontrakt for Norge og var i
           stor grad Kjell Hollers "gave" til Alusuisse, etter at dette
           var blitt avist ved etableringen av Mosal i Mosjøen.
           Mosal var en 50/50-allianse mellom Elkem og Alcoa, oppstart 1955-58.
    
           Ved et Alusuisse-verk på Island gikk Island til sak og fikk i
           ettertid utbetalt 50 mill. $ pga. ugunstige innkjøps- og
           salgspriser (Nielsen96, s.29).

  1967,juli: Oppstart av produksjonen på Alnor, kapasitet på 80.000 t per år.
  1968,19.6/juli: Offisiell innvielse, med Kong Olav (jeg hadde sommerjobb da).

  1967-87: Økt årlig produksjonskapasitet fra 80.000 t i 1967, via
           110.000 t på 70-tallet, til 160.000 t i 1982 og 215.000 t i 1987.

  1969?:   Borten-regjeringen sikrer staten majoritet i Norsk Hydro (51,33%).

  1971,mai: Hydrogenproduksjon på Vemork avvikles, 
           elkraften søkes overført annensteds (konsesjonspliktig).

  1973:    Hydro kjøper ut Harveys 49%-andel i Alnor,
           som blir Karmøy fabrikker.
  1975:    Sentralisering av funksjoner til Oslo (ledelse) og Herøya (FoU),
           og Karmøy mister lokal selvstendighet.

  1975-80: Søderbergelektroder (åpne ovner) på Alnor:
           økende interne miljøproblemer, og dårlig energiutnyttelse.
           Gradvis overgang til innelukkede ovner (forhåndsbakte anoder),
           gjennom kjøp av ny ovnsteknologi fra japanske Sumitono-konsernet.
  1978-81: Store innkjøringsproblemer med de nye ovnene på Alnor,
           "prosessen ute av kontroll".
  1982-85: Prosessen stabilisert.
         
  1981-86: Hydro kjøper seg opp fra 20% til 49,9% i SørAl.
  1986,mai:Hydro kjøper Alcans fem europeiske pressverk i Italia,
           Belgia, Tyskland og Frankrike -- med kapasitet på 70.000 tonn !
           Hydro hadde tidligere kjøpt opp et pressverk i
           Chatearoux i Frankrike fra Alcoa, o.a.
           De franske kolleger beretter om en langt mer demokratisk og
           delegert styresett etter Hydros overtakelse, enn hva Alcan
           og andre franske bedrifter tradisjonelt stod for.
  1986-88: Hydro overtar det konkurstruede ÅSV, se over og 1.1 og 1.2.

  per 1990: Hydro Aluminium produserer 650.000 t aluminium,
           verdens 5.største Al-produsent. Omsetning på 15 mdr. kr.
           450.000 t videreforedlet, av dette 200.000 t i Norge.
           Eks. på Karmøy: 2/3 av produksjonen i eget pressverk.
           Total pressverkkapasitet: 300.000 t, verdens største.
           Egen oksydproduksjon på 500.000 t.

Om senere oksydavtaler:
-----------------------
  1960-tall: nye Bauxittforekomster åpnet i Australia, nærmest som andelslag
             om å bli med, og å være med på tilhørende oksydproduksjon.
             (Kilde: samtaler med min far rundt 1967.)
  1985-90:   Hydro kommer med i bauxitt/oksyd-anlegg på Jamaica
             (35% av Alpart) og i Suriname* (20% av Friguia).
             * RC: Suriname er tidligere nederlandsk Guiana i Sør-Amerika.
                   I (Hydro90) står det Guinea, men det må være feil.
  1990:      Alpart utvidet sin oksydkapasitet fra 1 til 2 mill. tonn per år.
             Hydro øker sin andel fra 350.000 til 600.000 tonn.


Vedlegg 3: Tekniske sider ved aluminiumsproduksjon
--------------------------------------------------
Kilder: Div. leksikon.

Aluminium, generelt:
--------------------
  Egenvekt 2,7, atomnummer 13, atomvekt 27. Smeltepunkt 659 grader C.
  Sølvglinsende lettmetall, mykt og lett smibart,
  f.eks. folie på 0,001 mm (to lysbølgelengder).
  Kan legeres for styrke, bl.a. med kopper, silisium eller magnesium.

  8% av jordskorpen er al., mens 5% er jern. 49% er oksygen og 25% silisium.
  Aluminium fins naturlig som silikat, Al2Si3O6 (feltspat, glimmer, gråleire)
  og som oksyd, Al2O3 (korund, rubin, safir, smergel, del av bauxitt-leire).

  Alunskifer er hovedsaklig kaliumaluminiumsulfat, KAl(SO4)2 * 12H2O, 
  med tillegg av noe kull, svovelkis-korn (Fe2S) og ofte litt uran
  -- en vanlig og meget vanskelig byggegrunn under Oslo.

  Aluminium er det nest mest produserte metall, ca. 22 mill. årstonn (1998).
  Det mestproduserte jern ligger langt høyere, rundt 500 mill. årstonn råjern.

Fremstilling av aluminiumoksyd:
-------------------------------
  Aluminiumoksyd, Al2O3: et hvitt pulver, helt ufarlig for mennesker.

  Bauxitt: vannholdig aluminiumoksyd, meget vanlig mineral, opprinnelig
  funnet ved Les Baux i Provence (anbefales forøvrig som turistmål),
  Nord-Afrika, Guiana, Australia o.a.

  Fra bauxitt til aluminiumoksyd er det to prosesser, 
  Bayer- og Pedersen-prosessen, der kun førstnevnte er i allmenn bruk:

  1. Bayer-prosessen, etter østerrikeren K.J. Bayer i 1890:

     Bauxitt oppvarmes i autoklav (trykkbeholder) sammen med natronlut,
     NaOH, og ved 10 atm. trykk og til 200 grader C i 6-8 timer.
     Aluminiumoksydet vil da løses til natriumaluminat, NaAl(OH)4,
     mens forurensningene (jern o.a.) ligger igjen og kan filtreres ut.
     Etter videre utfelling fås aluminiumhydroksyd, Al(OH)3,
     som glødes ved 1200-1300 grader C for å bli kvitt vannet, og
     det dannes rent aluminiumoksyd. Natronluten kan brukes om igjen.

  2. Pedersen-prosessen, etter NTH-professoren Harald Pedersen, ca. 1920:

     Bauxitt blandes med kalksten, CaCO3, og koks i en elektrisk smelteovn.
     Dette gir flytende støpejern (salgbar "forurensning" fra bauxitten),
     og kalsiumaluminat, CaAl2(OH)8. Det siste løses opp i natronlut
     for å få natriumaluminat -- osv. som ovenfor.

     Denne prosessen var i bruk på Høyanger fra 1928 og med en
     produksjon på 15.000 årstonn. Den ble avviklet på 70-tallet (?).
     I oksydsaken på Årdal var det mye snakk om Pedersen-prosessen,
     selv om valget av oksydprosess nok var sekundært (Grønlie76).

Aluminiumelektrolyse:
  Metallisk aluminium lages i dag kun ved Heroult/Hall-prosessen fra 1886.
  Denne innebærer elektrolyse av en smelte på 950 grader C
  av Na3AlF6 (kryolitt), AlF2 og CaF2, hvori det er oppløst aluminiumoksyd.
  Aluminiumoksyd har selv et for høyt smeltepunkt, ca. 2000 grader C.

  Smelteovnen (elektrolysecellen) er et jernkar med kullforing,
  der foringen fungerer som katode ("-" spenning).
  I midten av smelten henger kullelektroder ned ovenfra, og
  fungerer som anoder ("+" spenning). Disse kullelektrodene vil gradvis
  spises opp og må stadig skyves lengre ned (se under).
  Avstanden mellom anode-katode er bare 4-5 cm.

  Elektrolysen skjer ved at likestrøm føres gjennom smelten,
  dvs. elektronene går fra katoden (-) i bunnen til anoden (+) i toppen.
  Meget forenklet sagt, vil de oppløste "Al+++"-ionene (tre-verdig ion)
  dras i motsatt retning mot katoden i bunnen og samles der som flytende
  aluminium. Dette metallet må tappes ut nederst ved jevne mellomrom.

  Aluminiumoksyd må periodevis tilføres på toppen, dvs. at smelteskorpen
  må brytes opp for å få ny oksyd nedi smelten.
  Tidligere ble dette gjort av trucker med spesielle press-"hakker"
  (og før det igjen med manuelle spett). Nå er det hele mer automatisert
  med et "sprøytestempel" (en punktmater) midt mellom anodene.
  Dette slår hull på skorpen og dytter regelmessig inn mer oksyd,
  når datastyringen gir beskjed om dette.

  Angående "oppspiste" kull-anoder i toppen:
  1. Enten kan vi bruke kontinuerlige Søderbergelektroder
     (opprinnelig Elkem-patent).
     Her vil kullelektrodene kontinuerlig "skjøtes på" med elektrodemasse
     ovenfra, og betinget tidligere en åpen ovn.
  2. Eller vi kan bruke forhåndsbakte ("pre-baked") kullelektroder,
     og da er det lettere å få til en lukket ovn.

  En lukket ovn reduserer gassforurensningen i ovnshallen, og gjør
  sentralt avtrekk og effektiv røkrensing mulig.
  I dag blir avgassene (CO2 og fluordamper) ledet gjennom den Al2O3
  som senere fores inn i cellen. Dermed absorberes 98% av fluor-gassen
  gjennom resirkulasjon.
  Gassrensing betyr derfor en økonomisk gevinst ved gjenvunnet fluor o.l.

  Fluorgassene kan skade planteliv i vid omkrets og gi fluorose (svekket
  benbygning) på kuer og sauer. Det var tidligere et trist syn som møtte
  fotvandrere som kom fra Jotunheimen nedover mot Vetti i indre Årdal.
  Mennesker affiseres heldigvis ikke pga. forskjellig kalkstoffskifte.
  Men elektrolyse er uansett ikke noen "meieridrift", som min far sa.

  Gjennom hver ovn går det en likestrøm på over 150.000 ampere og med
  et spenningsfall på 4,3 volt.
  En ovnsrekke er seriekoplet med strømskinner av aluminium mellom seg.
  Det kan være 150 ovner i serie, dvs. en ovnshall på nesten 1 km.
  Det er vanlig å ha to ovnsrekker ved siden av hverandre og med
  motsatt strømflyt, dvs. en løkke.

  Et apropos: en slik langsgående strømskinne med likestrøm har et meget
  sterkt magnetfelt rundt seg. Går man f.eks. forbi på gulvet 3 m nedenfor
  en slik strømskinne og med en skiftenøkkel på baklomma, kan et slikt
  jernredskap fort bli "sugd opp" på strømskinnen, og der henger det.

  Oppsummering av ressursforbruk (fra prof. Harald A. Øye ved NTNU):
    4 kg bauxitt gir 2 kg aluminiumoksyd, som sammen med 550 kg
    elektrodekull, 20 kg AlF3, og 13 Kwh elektrisk energi
    (95% virkningsgrad) gir 1 kg aluminium med en renhet på 99,4 - 99,8%.
    Etter oppstart er det netto produksjon av elektrolysebad
    pga. Na2O-innhold (nyttig forurensning) i Al2O3, 
    dvs. at Na2O + AlF3 lager bad.


Referanser:
-----------
(Berner81) Boel Berner:
  "Teknikens vaerld. Teknisk foraendring och ingenioerarbete i
  svensk industri", Arkiv foer studier i arbetarrørelsens historie, 
  Arkiv avhandlingsserie nr. 11, doktoravhandling, 
  Univ. Lund, feb. 1981, 291 s.

(Grove92) K.Grove og J.Heiret:
  "Gjennom Brytningstider -- Alnor Kjemiske fagforening 25 år", 1992.

(Grønlie76) Tore Grønlie:
  "Årdal Verks oksydavtale med Alcan i 1947",
  Historisk Tidsskrift, nr. 2, 1976, s.139-194.

(Gustav69) Finn Gustavsen:
  "Rett på sak" (hans første memoarbok), Pax, 1969, 251 s.

(Hanisch85): Tore Jørgen Hanisch og Even Lange:
   "Vitenskap for industrien: NTH - En høyskole i utvikling gjennom 75 år",
   Universitetsforlaget, Oslo, 1985, 386 s.

(Hydro80) Norsk Hydro:
   "Med Norge i vekst -- Albumblad fra Norsk Hydro gjennom 75 år",
   høsten 1980, ISBN 82-72096-082-9, 360 s.

(Hydro90) Norsk Hydro:
  "Hydro mellom 1980 og 1990 -- i medvind og motvind",
  Spesialutgave av Hydros profilmagasin, nr. 4, 1990, 163 s.

(Nielsen96): Kjell Nielsen (LACs svoger):
  "Beretning om 40 år som ingeniør", familienotat, 44 s., 1996.

(Rønne60) Harald Ramm Rønneberg (red.):
  "Studenter i den gamle stad -- Studentersamfundet i Trondhjem gjennom
  femti år", Teknisk Ukeblads forlag, 1960, 439 s.

(W-Strand60) Erling Welle-Strand o.a. (red.):
  "Studentene fra 1935 -- Biografiske opplysninger, artikler og
  statistikk samlet til 25-årsjubileet",
  Bokkomiteen for studentene fra 1935, Oslo, september 1960.

(Tresselt68) Dag Tresselt:
  "Strategi og kontroll i norsk aluminiumsindustri --
  Fra funksjonshemning til risikoaversjon",
  NHHs særtrykksserie nr 72, 1968, 
  Særtrykk av "Bedriftsøkonomen" nr. 3-5-6-7/68, Oslo.


Reidar Conradi
Last modified: Mon Aug 27 16:39:13 MEST 2007

This file: http://www.idi.ntnu.no/~conradi/la-conradi/slagstad-komm-feb99.html