Folkedans
Tilbake til hovedsiden

 En kort innføring i norsk folkedans

Oversikt
Sangdans
Turdans 
Gammeldans
Bygdedans
Bøker om folkedans

Oversikt over norske folkedanser

Norske folkedanser blir vanligvis delt inn i 4 grupper: sangdans, turdans, gammeldans og bygdedans. Noen ganger blir sangdanser tatt med som en egen gruppe. Fordi sangdansen er en konstruert dans er det noen som ikke regner den med som norsk folkedans. I de senere årene er det også noen som tar med nye folkelige danseformer som swing, rock og tango med som folkedans.

Sangdansen var den vanlige danseformen i middelalderen, men vart trengt unna av musikkdansen for noen hundreår siden. Sangdansen kom i bruk igjen i starten av vårt hundreår, da Hulda Garborg startet med sangdans. Inspirasjonen til arbeidet henta hun på Færøyene der dansen hadde levd i ubrutt tradisjon fra middelalderen. Hulda Garborg skapte en egen norsk variant. Danseforem er ikke bare et fast grunnsteg, som på Færøyene, men inneholder også en variasjon i hvert vers - et såkalt brigde. Disse brigdene er forskjellige fra dans til dans. Senare var det Klara Semb som stod fremst i arbeidet med sangdansen (og turdansen) i Norge. I Norge danser vi også en variant av Færøydansen uten brigde. Vi kaller den Stordans. Hulda Garborg (1862-1934) i sin "Hallingbunad" (klikk på bildet så blir det større).

Bygdedansen er den eldste danseformen som har levd i sammenhengende tradisjon i landet vårt. Bygdedansene deler vi gjerne i to hovedgrupper: springardansene (ujevn takt, 3/4 etc) og gangardansene (jevn takt, 2/4 etc). Av springardansene er springar, pols, springleik og rundom særlig kjent. Av gangardansene er gangar, halling, rull og bonde de mest kjende. Innan hver av disse gruppene er det svært mange ulike variantar. I gruppa pringar er det for eksempel svært mange former, som til dels er svært ulike. I hardingfeleområdet er det gjerne en eller flere varianter i hver "region" (en fjord, en dal etc). Eksempel: Hallingspringar, Valdresspringar, Telespringar, Numedalsspringar, Sognespringar, Sunnmørsspringar, Sørfjordspringar etc. Mange steder i landet gikk bygdedansen helt ut av bruk, men de siste 10-åra har den noen steder blitt rekonstruert. Eksempel: Sunnmørsspringar, Nordmørspols, Romsdalsspringar.

Gammeldansen kom særlig i bruk i andre halvdel av forrige århundret og de første 10-åra av vårt hundreår. Gammeldans blir også kalt runddans. Den trengte til side bygdedansen mange steder. Ofte ble musikken til gammeldansen spilt på trekkspill eller fele og tilogmed hardingfele ble også mye brukt. De vanlige grunn-formene er vals, reinlender, polka og masurka, og i tillegg har vi mange avledete og lokale former og variantar (for eksempel hamborgar, springpols, wienerkryss, pariserpolka, ..).

Turdansene er en stor og mangfoldig gruppe av danser. Noen dansetyper ble mest brukt på danseskoler i byene og på storgårdene, og fikk ikke rot blant folk flest. Andre ble mye brukt i visse strøk av landet. De eldste ble tatt i bruk på 1700-tallet, og utover på 1800-talet. Det er Klara Semb som først og fremst har arbeidet med turdansen i Norge. I mange 10-år reise hun rundt i landet og skrev opp halvglemte danser og lærte de fra seg igjen på kurs. Det finnes ulike grupper av turdansar. De største kallar vi enkelt for rekkedanser der mange danser i rekke eller i firkantoppstillinger. Eksempel: Fandango, Fransese, Lansier, Kvadrilje, Figaro, Fireturer, Seksturer, Hopser. En stor gruppe er de dansene der vi dansar parvis. Eksempel: Pariserpolka, Varsovienne, Tantoli, Tyroleren, Rugen, Lottistå. En annen gruppe er tre-manns-dansene - det er gjerne rilar. Eksempel: Tretur fra Hordaland, Tretur fra Aure, Oppdalsril. I noen turdanser danser alle i en stor ring (slik som i sangdans). Eksempel: Åttetur i stor ring, Den største gruppen er vel likevel "normale" turdanser det 4, 6 eller 8 par danner ring. Eksempel: Seksmannsril, Åttertur med mylne, Firetur fra Romerike. Klara Sem (1884-1970) på 75-årsdagen i Telemarksbunad (klikk på bildet så blir det større).

sanglekene er for det meste danser/leker som barn har brukt i gata, på løkker og tun. En del av disse blir brukt i det organiserte folkedansarbeidet. Det finnes også noen sangleker for voksne.

Tilbake til toppen

Sangdans
Det var Hulda Garborg som i slutten av 1901 eller på nyåret 1902 startet arbeidet med norsk sangdans. Hun hadde vært oppglødd for norske folkeviser ved å høre på sangeren Thorvald Lammers og forelesinger av Moltke Moe i årene forut. I 1901 leste hun boka Dans og Kvaddigtning paa Færøerne av Hjalmar Thuren. Den 7. mars 1902 ble sangdans for første gang vist fram offentlig. Det var i Møllergata 20s store sal, med 5-600 som tilskuere, og enda sto mange utenfor. "Så kom Hulda Garborg og 7-8 kvende i brikjande nasjonalbunader fram på tilet og synte korleis ein kunde dansa paa gamall gjerd til norske folkevisor. Dei song Knut liten og Sylvelin, Per spelemann og Tosten tala til staven sin", stod det i referatet i Ungdomsbladet Symra. De danset det vi kaller folkevisesteg med små enkle brigde til.

Hulda Garborg arbeidet mye med sangdans utover våren 1902 og dansen ble vist fram flere ganger. Selvsagt kom også guttene med i dansen. Bondeungdomslaget i Oslo ble et sentralt sted, med fast "framsyningsring" fra 1903 ledet av Hulda Garborg. Tidlig på sommeren reiste Garborg på studietur til Færøyene og Island for å lære dansen. Senere på året er hun flere steder rundt om i landet, blant annet i Bergen, og snakker om og lærer bort sangdans. Etter hvert begynner de å danse mer langsetter ringen med såkalte hvilesteg. På nyåret i 1903 gav hun ut heftet Norske Folkevisor I med ei utgreiding om visedans (8 opplag 1903-22). Senere på året kommer heftet Songdansen i Nordlandi (nye utgåver i 1913 og 22) der hun forteller om dansen på Færøyene. I 1904 kom Norske folkevisor II (4 opplag 1904 -17), Norske Folkevisor III i 1920, og Norske Dansevisur i 1913 (4 utgaver 1913-23). Hulda Garborg skrev ikke så grundige beskrivelser av dansane. Det kom først med Klara Semb sine bøker i 1922.

Alt i 1903 - i pinsehelgen - reiste Hulda Garborg og danserne "hennes" utanlands, til Stockholm med 10 par (mest fra BUL) og hallingdanser og spillemann, og hadde flere fine fremvisninger på Skansen: sangdans, turdans, springarer og halling. Mellom danserene var Klara Semb, 18 år gammel. Vinteren 1904/05 startet BUL med faste leikøvinger. Hulda Garborg instruerte i begynnelsen, men etter hvert tok Klara Semb over. Det var vanskelig å holde sammen en fast leikarring. Til 10-årsfesten i BUL i 1909 fikk Klara Semb øvd inn et program der det for første gang ble vist dansemåtar hun hadde lagd selv. Blant dem var Bendik og Årolilja og Inga Litimor. Ein stund etter ledet Hulda og Klara et "særlag" i BUL - "Ole Bull-laget", men det tok slutt etter ca 2 år. På flere måter var dansemåtene Klara Semb laget annerledes enn de til Hulda Garborg. De ble en viktigere del av dansen og skulle uttrykke innholdet i sangen.

De første årene vokste interessen for folkevisedansen overraskende raskt, og Hulda Garborg reiste mye rundt i landet og fortalte og lærte bort. Etter 1910 fekk hun mindre tid til arbeidet, men mange andre var godt i gang. Klara Semb var reiseinstruktør i Stor Elvdal i to vintre fra 1905. I 1910 starter Garborg arbeidet med Det norske Spellaget, og der fikk folkeviser, dans og folkemusikk en bred plass. Også Klara Semb (og flere av søsknene hennes) ble med der. Turen til Den 2. Norrøne stemna på Færøyene i 1911 ble for Klara Semb en sterk inspirasjon til videre arbeidet med dansen. I 1912 reiser Klara Semb for å holde kurs igjen rundt om i by og bygd. På 100-års jubileumsutstillinga på Frogner i 1914 fikk Klara Semb i stand en ring av BUL-dansere og de viste fram folkeviselek to ganger om dagen i 3 måneder (!). Lalla Carlsen var med der. Samme året sier Klara Semb opp jobben sin og arbeider fra nå av med folkedans på heltid. Klara Semb ble nå den ledende i folkedansarbeidet i Norge helt til innpå 1960-tallet. Hun skriver ned danser, lager dansebeskrivelser og instruerer. I tre år var hun i USA (1916-20) der hun bl.a. samarbeidet med Neva Boyd som hadde gitt ut veiledningsbøker i folkedans fra flere europeiske land. Dette gav nok Klara Semb mot til å prøve på egen hånd. I 1921 får hun trykket den første veiledningen sin til en folkedans, det var Tritur (Tretur fra Hordaland) i ukebladet Frå Bygd og By. I 1922 gav hun ut første utgava av veiledningsboka i turdans og sangdans Norske Folkedansar II. Sammen med Liestøl gav hun samme året ut den første utgava av Norske Folkedansar I. Danseviser. Her var 50 danseviser - for det meste store episke viser. Teksten til sangdansene sto altså i NFI mens veiledingen både til sangdansen og turdansen stod i NFII. Den andre utgava av NFI kom alt året etter og den tredje i 1925. I denne utgaven var også noen kortere og nyere viser med.

Etter den første verdenskrigen og et 10-år framover var det en kraftig økning i interessen for folkedans. I 1919 ble leikarringen i BUL i Oslo opprettet og i 1923 Oslo Songdanslag, og på lignende vis i mange andre bygder og byer, i de store byene ofte knyttet til bondeungdomslagene. I 1919 ble det også stifeta en frittstående landsforbund av leikarringer - Den norske folkeviseringen, som på kort tid fikk mange medlemslag, men det ble nedlagt etter noen år. Interessen for dansen var ikke bare knyttet til bygdelag og den frilynte ungdomsbevegelsen, men også til avholdslag og arbeiderlag. I 1920 var det første Norderlendske Folkedansstevnet i Stockhom og det andre i København året etter. Dette ga arbeidet med å organisere folkedansbevegelsen et puff fremover. Klara Semb arbeidet hele tiden i NU. Etter NUs jubileumsstevne i Trondheim i 1921 (25 år) ble det for alvor Noregs Ungdomslag som ble den ledende organisasjon for folkedansarbeidet i Norge særleg innen sangdans og turdans. Arbeidet med slåttemusikken og bygdedansen ble i stor grad knyttet til Landslaget for spelemenn, som fra starten i 1923 var knyttet til NU. Etter krigen ble LfS en selvstendig organisasjon. Gammeldansen - runddansen - var på denne tiden, og i mange år fremover, uglesett i NU, fordi de trodde den ville ødelegge for sangdansen.

I 1925 kom ein gruppe dansere fra Færøyene og viste frem sin dans mange steder i Norge. Dette skulle sette varige spor i arbeidet med norsk sangdans, ikke minst hos Klara Semb. Denne dansegruppen danset med store bevegelser, mange appeller og kraftfull dans - mer enn det som ellers var vanlig på Færøyene. I 3. utgave av veiledningsboka fra 1935 kom atterstegene med ulike tempi inn i veiledningsbøkene, og Klara Semb benyttet stadig mer dette steget når hun laga dansebeskrivelser. I 4. utgaven av NFII i 1948 var også mange viser som tidligere ble danset med hvilesteg, nå overført til attersteg. Dette vekket mye strid i folkedansmiljøet i årene fremover. Samtidig med overgangen til attesteg, kom en omlegging av danseutvalget med mindre vekt på folkevisene og mer vekt på viser fra vår tid av kjente diktere og komponister. Dette slår sterkt igjennom i NFI fra 1934. De siste utgavene av NFI og NFII kom i 1961. Men i 1958 kom en ny dansebok - Danse danse dokka mi, med 17 nye sangdansar i tillegg til turdanser.

Selv om Hulda Garborg og spesielt Klara Semb er de to sentrale personene i norsk sangdans, var det mange andre som gjorde en stor innsats både de første 10-årene og senere. Sentrale navn er Ragna Gunleivsen (Øygard) og Einar Øygard, Aasmund Svinndal (Oslo) og Arne Hatlestad (Bergen), Mali Furunes (Molde, Lofoten), Signe Five (Trøndelag), Ingebjørg Fedje og andre. Etter krigen på 50- og 60-talet var det mange som gjorde en viktig innsats ikke minst som dyktige instruktører og inspiratorer. En kan nevne Ole Ekornes (Oslo), Liv Midttun (Leikleder NU), Reidar Warme (Oslo), Helga Holte Olsen (Oslo, leikleder NU), Turid Mørk Øfstås (leikleder NU, og senere særlig for arbeid med barn), Gunnar Rødal (leiklærer NU). Romsdalingen Gunnar Rødal ble ansatt i NU som reiseinstruktør i 1967, og har hatt ca 200 000 på folkedanskursene sine. Det er mange ganger mer enn Klara Semb hadde!

Fra slutten av 60-talet er det Egil Bakka, Geir Egil Larsen og Tor Stallvik som har arbeidet mest med utviklingen av sangdansen. Det har vært lagt vekt på lokal og folkelig dans, med mindre svikt (flatere dans). I 1970 kom Egil Bakka si bok Danse danse lett med 17 sangdanser i tillegg til turdanser og gammeldanser. Denne boka innførte nye måtr å notere dansemønsteret på og en skandering av teksten. I 1982 kom heftet Danse mi dokke av Tor Stallvik og i 1984 heftet Trønderviser med 21 danser av Geir Egil Larsen. Også andre har gitt ut dansehefter i de senere årene, blant annet fra Nord-Norge - Dansetradisjonar frå Troms, fra Sørlandet - Dansetradisjonar frå Vest-Agder, og fra Bergenskanten - Her er me grannar.

Det viktigste for sngdansen i den senere tid er likevel den omfattende revideringen av Klara Sem sine dansebøker. Norske Folkedansar Songdansar kom i 1985 og Norske Folkedansar Turdansar i 1991. I sangdans-boka ble nå både visetekstene og dansebeskrivelsen samlet. Flere viktige endringer i sangdansen kom til uttrykk i denne boken: Dansebeskrivelsen ble mer "folkelig" med mer flyt i dansen (ikke stopp), tonene ble mer lagt opp til originalt tonestoff, målforma i visene ble lagt nærmere talemålet der de kommer fra. Tallet på viser er 110. Av disse er 93 hentet fra de totalt 161 visene som Klara Semb hadde brukt i sine bøker, og 17 er nyere viser. Det var ei nevnd satt ned av Noregs Ungdomslag som stod for revideringen.

Tilbake til toppen av siden

Gammeldans eller runddans
Gammeldans ble i begynnelsen for det meste kalt runddans. Disse pardansene har opphavet i en folkelig tysk/østerisk tradisjon. Sist på 1700-tallet utviklet denne seg til en motedans som raskt spredde seg over Europa - særlig i form av vals. Utover på 1800-talet vant runddansen stadig sterkere fotfeste som en folkelig dans også i landet vårt. I den andre halvdelen av 1800-tallet og utover på 1900-tallet trengte rundansen til side den tradisjonelle folkelige dansen som vi nå kaller bygdedans. Religiøse vekkinger gjorde at fela ble uglesett mange steder, og dette bidro til at bygdedansen gikk tilbake. Etter hvert ble trekkspillet viktig som instrument for runddansmusikken. Valsen var den dansen som kom først og som hele tiden var den viktigste danseformen. Vals ble også et viktig innslag i musikkrepertoaret mellom bygdespillemennene, særlig i flatfeledistriktene. Etter hvert kom nye runddansformer - de yngste omkring århundreskiftet.

Hva var grunnene til at runddansen ble så populær som folkelig danseform? Ett av svarene ligger nok i at ungdommen ønsker seg noe nytt, noe som er ulikt det gamle - moten. Viktig var det også at bygdespillemenn tok i bruk den nye musikken. Mange av de fremste spillemennene - også på hardingfele - tok i bruk runddansmusikk, for eksempel Per Bulken ( - ) , Ola Mosafinn (1828-1912), Anders Kjerland (1900- ), Halvard Ørsal (18 - ) frå Nordmøre, Lars Fykerud ( - ) Telemark og mange andre storspillemenn, senare også menn som Jon Rosenlid ( - ), Alfred Maurstad ( - ) begge frå Nordfjord og Sigbjørn B. Osa ( - ) fra Voss. På flatfele var Jens Smed (1804-1888) fra Røros, Loms-Jakup (1821-1876) og Fant-Karl (1823- ) fra Røros svært viktige midt på 1800-tallet - ikke minst med sine valser. Senare kom også fiolinister og komponister som Anders Sørensen (1821-1896) fra Romedal og Per Bolstad (1875-1965?) fra Stryn/Ålesund og Hans H. Geitvik ( - ) fra Volda og Hillmar Alexandersen (189 - ) fra Trøndelag. At trekkspillet kom i bruk var også viktig. Trekkspillet, utviklet på 1830-tallet, fikk en sterk posisjon på 1860-80-talet, først einraderen, senare toraderen og etter hvert større spill. På trekkspill vokste det i vårt århundre fram både en "konserttradisjon" og en mer folkelig runddanstradisjon. Sentrale navn fremover var brødrene Gotthard ( -) og Henry Erichsen (1895-1977), Hans Erichsen (1890-1973), Ottar E. Akre, Toralf Tollefsen, Arnt Haugen, Kåre Korneliussen, Ole Venge, Oddvar Nygaard (1919-1985), Åsmund Bjørken ( -), Freddy Kristoffersen, Sven Nyhus og spesielt Carl Jularbo (1893- ) fra Sverige.

Begrepet gammeldans ser ut til å ha blitt tatt i bruk på 1920-talet, kanskje under påvirkning fra Sverige. Etter den første verdskrigen kom nye moderne motedanser fra Amerika (tango, foxtrot, kvikstep etc.) - ofte kalt jazz som et samlebegrep. Grammafonen - og fra midt på 20-talet også radioen - bidro til at disse dansene og musikken fort ble populær hos ungdommen. På 20- og 30-tallet kom runddansene under ett stort press, og sto i fare for å bli trengt helt til side som folkelig dans, på samme måte som runddansen hadde trengt bygdedansen til side 50 år tidligere. I denne situasjonen var det en del som etterlyste den "gammeldagse musikken", og benevningen gammeldans ble tatt i bruk om runddansen.

Innen folkedansbevegelsen ble runddansen sett på som en farlig konkurrent til sangdansen og turdansen. I mange ungdomslag og leikarringer - og i Noregs Ungdomslag - ble runddansen så godt som forbudt. På 1920- og 30-tallet og senere ble det sterk strid om rundansen skulle få slippe til. Mange ledende "frilynte ideologer" stridde imot, mens det på gressrota kom sterkare og sterkare krav om å la runddansen slippe til også i leikarringer og ungdomslag. I NU varte denne striden til langt utpå 1950-tallet. Motstanden mot "moderne dans"/jazz etc. var på 20- og 30-tallet enda sterkere, og er vel enda ikke avsluttet (?).) I dag er gammeldansen fullt ut akseptert, og blir de fleste stedene brukt som det viktigste elementet i nybegynneropplæringen av nye folkedansere. Dette kommer av at gammeldansen er mer allmennt i bruk enn annen folkedans - og folk derfor gjerne vil lære det - og at gammeldansformene dannar et viktig grunnlag for turdansen og til dels også sangdansen. Når folkedansere i dag møtes til dansefester, er gammeldansen en viktig del av repertoaret - ofte den viktigste. Innen "spillemanns-bevegelsen" (Landslaget for spelemenn) har en i de senare år fått en strid om hvor stor vekt ein skal legge på gammeldansen, og om runddansspillet som en del av spillemannslagenes arbeidsområde. Vals i visse utforminger ble tidlig akseptert som en "skikkeleg slått" på flatfele smmen med tradisjonelle slåtter som pols, halling og springlek. Den andre runddansmusikken har ennå ikke fått en tilsvarende stilling.

Dersom vi deler gammeldansene inn etter musikken, er det grovt regnet fire hovedtyper. Vals, reinlender, masurka og polka. Og det er underformer til hver type. Vals blir normalt danset bare som rundvals (går rundt hele tiden). Det finnes også stegvals. Etter vals har reinlender vært den mest brukte runddansen. Reinlenderen kom til landet midt på 1800-talet. Av reinlender finnes det mange lokale varianter - gjerne slike som lignar på turene i reinleder med turer (gammel reinlender, Sunnmørsreinlender). Vi skiller gjerne mellom åpne og lukkete varianter. Mellom masuarkaformene er det vanlig å tale om østlandske masurkavarianter, Polkamasurka-varianter (med hel og halv snu), og springpolka. Mellom polkaformene er "vanleg polka"/galopp og hamborgar mest brukt, men vi har også pariserpolka og wienerkryss. Hamborgar og galopp er begge rene runddanser (man danser rundt hele tiden). Hamborgar har tre svikter og polka/galopp har to svikter. Særlig når det gjelder polkaformene er det mange ulike benevninger i bruk i ulike deler av landet: hamborgar, galopp, skotsk, hoppvals, polkett, tripper, polka med støt og flere. Pariserpolka har særlig vært danset på Vestlandet, gjerne omtrent som første turen i det som nå blir kalt (turdansen) Pariserpolka. Wienerkryss og pariserpolka er trulig de nyeste gammeldansene i vårt land.

I leikarringene har det de siste 10-åra vært vanlig å tilby nybgynnerkurs i gammeldans som offentlige kurs for "folk flest". De dansene som da er mest vanlig å bruke er vals, åpen reinlender, polka/galopp, masurka (østlandsform), springpols og kanskje hamborgar. Springpols er en nær variant av den svenske hambo (men med mer svikt på tredje taktdelen i stedet for første). "Det ofisielle folkedans-NU" har prøvd i sin lederopplæring å legge vekt på hamborgar - men det har vist seg vanskelig å få denne formen til å bli en naturlig del av gammeldans-reperoaret i leikarringene, og enda mindre på nybegynnerkurs i gammeldans.

I store delar av 1900-tqallet har gammeldansen vært den "folkelige" folkedansen i Norge. Ungdommen lærte dansen ved å danse med andre på "lokalet", eller av foreldre/søsken/venner på kjøkkengulvet hjemme eller i gymsalen. De siste 10-årene har rock/swing etc. tatt over denne rollen, og de fleste har lært gammeldansen ved organisert opplæring/kurs. Ved siden av leikarringer/ungdomslag er det også mange frittstående "klubber" som dyrker gammeldansen. Utenom leikarringene er det trekkspillet som er det mest vanlige instrumentet for gammeldansmusikken, og som det "ledende" instrumentet i gammeldansorkestrene. Også torader-musikken har blitt populær i de senere år. Interessen for gammeldansen på 1900-talet har gått i bølger. Dansen sto sterkt som folkelig dans de første 20 årene etter 1900. Så ble den trengt i bakgrunnen av "jazz-dansen" på 20-, 30- og 40-talet. Fra utpå 50-tallet vokste interessen igjen, ikke minst med orkestre som Oddvar Nygårds fra ca 1960.
Tilbake til toppen av siden
Turdans
Turdans omfatter mange ulike slags musikkdanser. I det praktiske folkedansarbeidet er det en samlebetegnelse for alle musikkdansene som ikke naturleg faller inn under bygdedans, gammeldans eller sangdans. Denne navnebruken har funnet sin plass i leikarringene først og fremst via veiledningsbøkene til Klara Semb, og gjenspeiler hennes vurdering. En del av turdansene har kommet fra danseskolene i byene, en del - særlig større danser - ble danset i visse miljø (storgarder) særlig på Østlandet og i Trøndelag, mens en del har vært i mer folkelig bruk og kom gjerne til landet fra vest og sør til Vestlandet og Sørlandet. Noen av dansene er også mer direkte lån fra andre land gjennom folkedansbevegelsen. Gjennom sitt arbeid innen folkedansbevegelsen - nært knyttet til Noregs Ungdomslag - har Klara Semb påvirket bruken av turdansen i Norge på en helt avgjørende måte.

Selve ordet turdans kommer fra det franske ordet "tour" som betyr en snuing eller omdreining. Etter hvert (1800-talet) ble det vanlig å bruke ordet "tour" om delene i en kontradans. I Norge synes ordet turdans å være brukt første gang skriftlig av Hulda Garborg i 1914 når hun benyttar ordet blant annet om menuett, krossadans og ril. Da Klara Semb ga ut den første utgaven av veiledningsbok i musikkdanser i 1922, kalte hun disse dansene turdans. Turdansene er danser med fast oppbygging. I Norge er det kontradansane, rilene og pardansene som er de viktigste typene av turdanser.

Da folkedansbevegelsen vokste fram fra århundresskiftet og fremover ble det lagt lite vekt på turdansene. Hulda Garborg la mest vekt på sangdansen og bygdedansen (nasjonaldansen) som byggende element for ungdommen og som uttrykk for nasjonal identitet. Det samme gjalt andre ledende krefter innenfor folkedansbevegelsen. Det var nok flere grunner til dette, både at turdansene ble regnet som nyere og mer direkte innlånt fra Europa, og at de var knyttet til by- og overklasse-kulturen. Den samme motstanden, men enda sterkere, finner vi mot runddansen. Mens turdansen fra ca. 1920 og utover ble akseptert i folkedansbevegelsen, giekk det flere 10-år til før runddansen ble akseptert på den samme måten. Det virkar som om det var "gressrota" i folkedansbevegelsen - danserne og instruktørene - som gjerne ville ha turdansen som en del av et nasjonalt repertoar. Like som i sangdansen ville danserne og instruktørene ha et felles avgrenset repertoar av turdanser som kunne læres på kurs og benyttes på regionale og nasjonale stevner og sammenkomster. Her spilte nok også påvirkningen fra Sverige og Danmark en rolle, for i disse landene var turdansen vanlig.

Alt i de første årene - før 1910 og utover - ble nok noen turdanser benyttet av leikarne i det organiserte leikmiljøet. Når det gjelder å skrive opp dansene og lære dem videre til nye dansere, står som nevnt Klara Semb i en særstilling, selv om det var andre rundt om i landet som hjalp til. Hvordan Klara Semb startet arbeidet med å samle turdanser er uklart, trolig har hun startet så smått omkring 1910. De første turdansene skrev hun ned i Asker. Det var Seksmannsril, Åttetur og Tretur. Men det finnes ikke noe skriftelig mareriale som viser slike nedtegninger. En hjelp i arbeidet med turdansen var det at Klara Semb på Aschehougs Forlag i 1917 ga ut et lite notehefte - Atten norske folkedansar - for fele og piano. I forordet i heftet skrev Hulda Garborg at heftet inneholder musikken til de turdansene som Klara Semb brukte å ha på kursene sine rundt omkring i landet. Turdansene var: Åttetur og Seksmannsril fra Asker, Figaro, Fandango fra Østlandet, Tretur fra Hordaland, Gammel reinlender, Varsovienne, Firetur fra Landvik og Feiar fra Sørlandet.

Fra oktober 1916 til sommeren 1920 var Klara Semb i USA. Her samarbeidet hun en del med en amerikansk kvinne, Neva Boyd, som hadde gitt ut veiledningsbøker i folkedans fra flere europeiske land. Da hun kom tilbake til Norge ble det mer målbevisst og systematisk arbeide med å samle turdanser. Den første dansenedtegningen hun offentliggjorde var Tretur fra Hordaland, som kom i 1921 i det nynorske ukebladet For bygd og By. Her hadde hun da startet en fast spalte om folkedans - Leikarvollen - og i årene fram til 1932 tryukket hun flere dansenedtegninger der.

Sommeren 1922 kom så Klara Semb med den første veiledningsboka i turdans, Norske Folkedansar II. Vinteren før hadde hun blant annet vært i Trondheim og skrevet opp sju store rekkedanser etter namdalingen Johannes Moe, med hjelp av dansere i Bondeungdomslaget i Nidaros (Firetur I, Firetur II, Sekstur I, Sekstur II, Seierstad-hopsa, Fandango, Honnfeiv). I NF II var det både danser som hun hadde skrevet opp før hun reiste til Amerika, og danser hun hadde samlet i årene etterpå. En del av dansene var slike som var i vanlig bruk på danseskoler (for eksempel Figaro, Fandango fra Østlandet og Polonese). Noen var i vanlig bruk i ungdomslag i Oslo og Bergen og andre steder (for eksempel Gammel reinlender, Varsovienne, Tretur fra Hordaland, Rugen). De to første av disse er trolig nokså direkte lån fra Sverige. Av andre danser i NF II nevner vi Seksmannsril, Åttetur fra Asker, Firetur fra Landvik, Feiar fra Hordaland, Feiar fra Sørlandet og de sju dansene fra Namdalen. Med unntak av en var det Klara Semb som skrev ned alle disse dansene. I den andre utgaven av NF II i 1925 kom blant andre disse til: Krossadansane fra Brekke i Sogn, Firetur fra Romerike, Tantoli, Klappdans, Stoppen, Oppdalsril, Krossadans fra Nordhordland, Tretur fra Fana. I den tredje utgaven i 1935 kom det 15 nye til, særlig danser med bygdedanstilknytning, men også Sunnmørsreinlender og Krabbelur. Omtrent halvparten av dem hadde andre skrevet opp. I utgaven fra 1948 kom det også med en del nye danser, for eksempel Tyrolaren, Tyrolarvals, Totur fra Holt, Eikerril, Gilleråsen. I den siste utgaven av NF II fra 1956 kom to halvveis "komponerte" danser - Åttetur med mylne og Pariserpolka med turer, to som er lånt fra USA - Allemannsmarsj og Treklappdansen, og to fra danseskolene - Fransese og Lancier. I Danse, danse dokka mi fra 1958 kom også noen nye: Bømmeren, Mølledansen, Kvadrilje, Pas d'Espagne og Pjokkum. De tre første var oppskrevet fra gamle dansebøker, mens Pas d'Espagne var en motedans i Oslo fra århundreskiftet.

Som nevnt tidligere kom det første heftet med turdansmusikk i 1917 med musikk til 9 turdanser, en menuett og sju bygdedansslåtter. Den neste samlinge med turdansmusikk - NF III - kom i 1924 og inneholdt i alt 92 ulike slåtter - ofte flere slåtter til den samme dansen. Den siste utgaven kom i 1952 og inneholdt 81 slåtter - noen flere turdansslåtter enn i 1924, men færre bygdedansslåtter. Klara Semb var ikke musikkspesialist, og hun fikk hjelp i arbeidet med slåttesamlingene av ulike spillemenn og musikre - blant andre O.M.Sandvik, Alfred Andersen-Wingar og Carsten Carlsen (mannen til Lalla). Selv skrev hun trolig ned 12-15 melodier, resten fikk hun av andre eller fant dem i ulike notesamlinger og oppskrifter.

Når det gjelder praktisk bruk av turdansen som et felles, nasjonalt repertoar møtte Klara Semb og andre mange vanskeligheter, ikke minst at lokale spillemenn ikke kunne musikken, ikke kunne noter, og var ukjente med turdansmusikk i det hele tatt. I tillegg kom vanskelighetene med å spille turdansmusikken (flatfelemusikk) på hardingfele, som folkedansbevegelsen stort sett ville skulle bruks også til turdansen. En prøvde å bøte på vanskelighetene med å spille inn en del turdansmusikk på plater. I 1930-årene blant annet med Sigbjørn Bernhoft Osa, i 1950-årene med Rolf Myklebust sitt turdansorkester. På 1960-tallet spilte Åge Grundstad og Knut Trøen sitt "gammeldansorkester" (trekkspill, hardingfele, gitar) inn turdanser slik de hadde utviklet seg i leikarring-tradisjonen. En hjelp i denne utviklinga var det heftet med turdansmusikk for hardingfele som den mangeårige spillemannen i leikarringen i BUL Oslo Henrik Gjellesvik (1892-1964) ga ut i 1951 - Tonar til folkedansen. På 1990-tallet har innspillingene til Grundstad/Trøen kommet i CD-utgave. På 90-tallet har også en ny serie med turdansmusikk på CD blitt utgitt i samarbeid med NU - basert på et "flatfeleorkester" under ledelse av Dag Vårdal.

Etter 1960 har mye av arbeidet med å skrive ned nye danser mest vært knyttet til Egil Bakka og hans hjelpemenn. De baserte opptegningene på filmopptak. I 1970 ga Egil Bakka ut boka Danse, danse lett. Her var det 25 nye turdanser, blant dem Dobbel reinlender, Hopser fra Ogndal og Tremannsril fra Aure. Den omarbeidete og reviderte utgaven av NF II kom i 1991 og inneholdt også musikken til turdansne, som det ble lagt ned et stort arbeid i, særlig av Dag Vårdal. Repertoaret i den nye utgaven bygde stort sett på Klara Sembs veiledningsbøker. Noen danser lot nemda gå ut, noen fordi de var lånt fra utlandet (Allemannsmarsj, Treklappdans og Snuspolka), noen fordi de var runddansvarianter (Springpols, Stegvals), og noen fordi de er sangleikar (Veva vadmål og Kjerringa med staven). Med i revisjonsnemnda var Egil Bakka, Kåre Herdlevær, Liv Midttun, Tor Stallvik, Dag Vårdal, Turid Mørk Øfstaas og Ole Ekornes (illustrasjonene).

I noen sammenhenger kan det være greit å dele den mangeartede gruppen med turdanser inn i undergrupper. Dette er ikke så lett og det kan være flere måter å gjøre det på. I Norske Folkedansar, Turdansar av 1991 prøver de å dele dansene inn i grupper ut fra slektskap som det prioriterte prinsippet. Til slike dansehistoriske slekter regner de kontradanser, riler, enmelodipardanser og (svakere) krossedanser, runddansslekta gruppedanser, bygdedansslekta danser og dugleiksdanser. Vi tar her med noen sentrale termer fra en slik inndeling.

Langedansen hører med til en viktig gruppe danser i europeisk dansehistorie, nemlig kjededansene i middelalderen. Dansen har således eldre røtter enn alle de andre turdansene. Noen par-turdansar (Gilros, Krabbelur, Dansa Jase, Kørsdans, Mass og Tridans fra Meråker) blir danset etter bygdedansslåtter og skiller seg på den måten klart ut fra de andre turdansene, og kan være gamle. Noen få turdanser har leik- eller dugleiks-preg, og ligner på den måten på halling (Slinkompas, Pjokkum, Sjusprang). Noen enkle par-turdansar har en bestemt enkel melodi knyttet til seg (eeksempel: Rugen, Tantoli, Stoggen, Lottistå, Klappdans, Varsovienne) og har et klart runddanspreg. Det har også danser som Tyrolervals og Tyrolaren. Pariserpolka med turar er også bygget på runddans. De sammensatte pardansene Gammel reinlender og Sunnmørsreinlender her trolig blitt importert fra Sverige i begynnelsen av 1900-tallet. En folkelig danseform som har hatt relativt stor utbredelse, særleg på Vestlandet og Sørlandet, er danser til rilmusikk. De mest typiske av disse er med tre dansere (eksempel: Tretur fra Hordaland, Tretur fra Fana, Oppdalsril), men noen er med flere par (Seksmannsril, Sandsværsril). Rilene ble tatt i bruk på 1800-tallet og har nært slektskap til musikk og dans i Storbritania. De "store" turdansene, som vi tenker på når vi snakker om "stildanser", hører til den viktige gruppen av Kontradanser. Dette er danser som har røtter i de formasjonsdansene som ble tatt i bruk ved det engelske hoffet tidlig på 1600-tallet basert på folkelige elgelske danser "country dances", danset i ulike formasjoner (rekke, firkant, ring). Utover på 1700-tallet utviklet det seg en særskilt frans gren "contredanse" med firkantoppstilling. Dermed blir det en engelsk og en fransk kontradans-tradisjon. I Norge ble kontradanser brukt i visse miljøer på 1700-tallet, men fikk større betydning på 1800-tallet særlig i byene og på flatbygdene østafjells og i Trøndelag. Man kan skille mellom engelskdanser (for eksempel Firetur I og II og Sekstur I og II fra Namdalen), feiarar (for eksempel Seierstad-hopsa, Feiar fra Hordaland, Trondheimar) og andre rekkedansar (eksempel: Fandango , Figaro, Honnfeiv, Mølledansen, Fransese, Lancier, Kvadrilje og Polonese). I "finere kretser" ble Figaro og Fandango mye brukt utover på 1800-tallet og helt innpå 1900-tallet. Fransesen, som utviklet seg fra fransk firkantdans til rekkedans, holdt seg trolig lengst av kontradansene, og ble brukt i "finere kretser" til langt utpå 1900-tallet.
Menuett, som var klassikeren blent motedansene i Europa på 1600- og 1700-tallet, ble utviklet ved det franske hoffet under Ludvik 14. Denne dansen var trolig også godt likt og mye brukt i visse deler av landet vårt. Noen folkelig norsk variant er ikke blitt nedtegnet, men har vært vanlig i folkelig form i Danmark og særlig i Finland, helt til våre dager. Det er spor etter menuetten i Norge i den musikken som blir kalt melovit.

I det praktiske folkedansarbeidet i leikarringene er det vel mest vanlig å dele dansene inn etter den formasjonen de har. Da kunne følgende inndeling være brukbar:
Rene pardanser - danser der parene ikke inngår i en formasjon (eksempel: Pariserpolka, Varsovienne, Tantoli, Rugen, Lottistå, Dobbel reinlender, Klappdans, Tyrolaren, Tyrolarvals, Feiar med vals, Snuspolka, Gammel reinlender, Sunnmørsreinlender, Pas d'Espagne, Herr Smett, ...
Tremannsdanser - danser med tre personer - normalt en gutt og to jenter (eksempel: Tretur fra Hordaland, Tretur fra Fana, Oppdalsril, Tremannsril fra Aure, Krossadans med tre, )
Pardanser i stor ring - danser der alle holder sammen eller inngår i formasjonar i stor ring i deler av dansen (eksempel: Åttetur i stor ring, Familievals, Familiereinlender, Feiar fra Vestlandet, Allemannsmarsj, ..)
2, 3, 4, 6 el 8 par i små ringer (eksempel: Firetur fra Romerike, Totur fra Holt, Seksmannsril, Sandsværsril, Åttetur med mylne, Eierril, ...)
Diverse i små formasjoner - (eksempel: Krossadans med seks, Åttepardansen, Trondheimar, Gillerosen, Stjernetur, Krabbelur, ...)
Rekkedanser - danserne står i to lange rekker, enten gutt og jente på hver sin rekke, eller parvis (eksempel: Sekstur I, Sekstur II, Firetur I, Firetur II, Seierstad-hopser, Fandango fra Namdalen, Fandango fra Austlandet, Fransese, Mølledansen, ...)
Andre stildanser - danseskolepregete danser uten rekkeoppstilling (døme: Lancier, Kvadrilje, Figaro, ..)
Langdans - danserne holder sammen i lang rekke i ulike formasjoner
Polonese - pardans med mange variasjoner og formasjoner


Mange av opplysningene om turdans er hentet fra Klara Semb: Norske Folkedansar. Turdansar. 1991.
Tilbake til toppen av siden
Bygdedans
Bygdedansene var den vanlige danseformen over alt i landet vårt før gammeldansen ble populær på 1800-talet. Det er vanlig å regne at det vi kallar bygdedansene kom til landet omkring år 1600, omtrent samtidig med at fela ble et viktig folkeinstrument. Bygdedansene har altså den lengste tradisjonen blant folkedansene, og kan regnes som de mest typisk norske. Gjennom årene har dansene utviklet mange lokale varianter, på samme måten som slåttemusikken som hører til. For ca. 100 år siden var det vanlig å kalle bygdedansen nasjonaldans.

Bygdedansen faller i to hovedgrupper: springartypen som er i tredelt (eller udelt) takt, og gangartypen som er i jevn takt. Springartypen har ulikt navn i ulike deler av landet: På Vestlandet og Østafjells blir den vanligvis kalt springar (på Sunnmøre og delvis i Romsdalen springdans), i Østerdalen, Trøndelag Nord-Norge og Nordmøre pols og i Gudbrandsdalen springleik. Av gangartypen er gangar, rull og halling de viktigste. Gangar finner vi nesten bare i Telemark og Setesdal. Rull nesten bare på Voss og i Hardanger. Når vi snakker om halling tenker de fleste på solodansen med hallingkastet. Denne dansen har stått sterkest i Valdres og Hallingdal og nærliggende områder. Men i tidligere tider har halling også vært danset som pardans - noe som ligner på gangar, og noen steder har denne dansen blitt tatt opp igjen i senere år. Slåtteformen halling finner en over det meste av landet. Framover på 1900-tallet gikk den lokale bygdedansen nesten eller helt av bruk i store deler av landet. Best holdt den seg i sentrale strøk av Vestlandet, i dalene utafor (Setesdal, Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres) og enkelte andre steder som i Røros-distriktet. På flatbygdene østafjells, på Sørlandet og i Nord-Norge er det bare svake spor etter bygdedans.

Fra slutten av 1800-tallet vble det i visse nasjonale miljøer satt i gang arbeid for å ta vare på og dyrke bygdedansen/nasjonaldansen. Dette skjedde parallellt med arbeidet for å fremme slåttemusikken, særlig på hardingfele. Sentralt i dette arbeidet var kappleikene, og kursvirksomheten som vokste fram særlig i de store byene (Bergen, Oslo, Trondheim, Stavanger). Også innen den organiserte folkedansbevegelsen /Noregs Ungdomslag ble bygdedansen sett på som verdfull, men noe omfattende arbeid med bygdedansen ble ikke satt i gang - slik som tilfellet var med sangdans og turdans. Etter hvert var det Landslaget for spelemenn som fikk hovedansvaret for dette arbeidet. I leikarringene har det alltid vært ein del bygdedansaktivitet - og fra 1960-tallet vokste denne interessen seg sterkere. I hele NU-organisasjonen ble det en større vilje til å legge vekt på lokale danser, og da sto også bygdedansen sentralt.

I de fleste strøk av landet var bygdedansene forholdsvis korte. Like etter 1900-tallet ble det i Bergen konstruert en lengre og mer utbygd dans bygget på lokale danser i strøkene omkring. Dette ble den store dansen som vi nå kaller Vestlandsspringar. Det som nå blir kallt sørlandsspringar ser ut til å være en variant av Vestlandsspringaren overført til Sørlandet ved organisert opplæring i begynnelsen av 1900-tallet.

Det er springartypen som har vært den dominerende bygdedansen i alle deler av landet med unntak av Setesdal, der gangaren dominerte. I de strøkene der gangar og halling og rull sto sterkt, hadde de også springaren som den "vanligste" bygdedansen. Springartypene er også de mest interessante når en ser på rytmisk variasjon. På store delr av Vestlandet er den tredelte rytmen lite fremtredende. De tre taktslagene er nesten like sterke. Egil Bakka har understreket dette, og har gitt rytmen navnet udelt takt (dvs ikke taktinndeling, alle slag er like: 1/4). I visse miljøer og distrikter har det likevel vært normalt å legge tydelig trykk på det første slaget i takta. I strøkene utenfor Langfjellene er det derimot en klar asymmetrisk takt i springaren.
Tilbake til toppen av siden

Bøker om folkedans
a) Veiledningsbøker
Klara Semb: Norske Folkedansar II. Rettleiing om dansen. Oslo, 1922, 1925, 1935, 1948, 1956
Klara Semb: Norske Folkedansar III. Slåttar til turdansane. Oslo 1924, 1952.
Klara Semb: Oslo 1917
Klara Semb: Norske Folkedansar IV. Danse-Danse-Dokka mi. Songdansar, .. for born og ungdom. Oslo 1958.
Klara Semb: Norske Folkedansar. Songdansar. Oslo 1985.
Klara Semb: Norske Folkedansar. Turdansar. Oslo 1991.
Egil Bakka: Danse, danse lett utpå foten. Oslo 1970.
Egil Bakka, Brit Seland og Dag Vårdal: Grunnbok i folkedans. Oslo 1986.
Geir Egil Larsen: Trønderviser. Trondheim 1984.
Knut Liestøl: Norske Folkedansar I. Dansevisor. Oslo 1925
Knut Liestøl, Klara Semb og Åsm. Svinndal: Norske Folkedansar I
Knut Liestøl og Klara Semb: Norske Folkedansar I. Danseviser. Oslo ......, 1951,1961
Henrik Gjellesvik: Tonar til Folkedansen. Einfelt utsett for hardingfele. Oslo 1951.
Hulda Garborg: Norske folkevisor I, med utgreiding um visedansen. Oslo 1903, 1903, 1904, 1905, 1906, 1910, 1912
Norigs Ungdomslag og Studentmaallaget: Norske Folkevisor II. Oslo 1908, 1917
Norigs Ungdomslag og Studentmaallaget: Norske Folkevisor III. Oslo 1920.
Hulda Garborg: Norske dansevisur. Kristiania 1913. 1917. auka utg. 1920, auka utg. 1923.
Magnhild Winsrygg: Gammeldans. Oslo 1984.
b) Generelle bøker, biografier, artikler etc
Egil Bakka: Norske dansetradisjonar. Oslo 1979
Egil Bakka: Springar, gangar, rull og pols: Hovudliner i eldre norsk folkedanstradisjon. Universitetet i Oslo. Stensil 1973.
Egil Bakka, Brit Seland, Dag Vårdal: Dansetradisjonar frå Vest-Agder.Vest-Agder Ungdomslag 1990.
Egil Bakka m.fl.: Dansetradisjonar frå Nordland og Troms. Trondheim 1984.
Egil Bakka (red.): . Nordisk forening for folkedansforskning 1988
Johan Austbø og Einar Øygard (red): Folkedansen i 20 år. 1903-1923. Den Norske Folkeviseringen. Oslo 1923.
Olav Midttun: Norske folkeviser i leik og dans. Oslo 1969.
Knut Liestøl: Norsk folkedikting. Norske Folkeskrifter nr 62. Oslo 1937
Reimund Kvideland: 1600-talsviser. Eit handskrift frå Røldal. Norsk folkeminnelags skrifter nr 118. Bergen 1976.
Ole Tobias Olsen: Folketonar frå Nordland. Oslo 1982.
Brynjulf Alver: Draumkvedet. Oslo 1971.
Sofus Bugge: Gamle Norske Folkeviser. Opptrykk av utgåva frå 1858. Oslo 1971.
Geir Egil Larsen og Leiv Ramfjord: Sull, song og slått. Verdal 198?.
Ingar Ranheim: Folkedans, disiplinering og nasjonsbygging. Norsk Folkemusikklag skrift 8 1994.
Ingar Ranheim (sekr.): Handlingsplan for folkedans og folkemusikk. 1994.
Arne Bjørndal og Brynjulf Alver: Og fela ho let, Oslo 1966
Arne Bjørndal og Brynjulf Alver: Og fela ho let. Norsk spelemannstradisjon. Oslo 1985.
Arne Bjørndal: Norsk folkemusikk. Festskrift til 70-årsdagen. Bergen 1952.
Arne Bjørndal: Ola Mosafinn. Bergen 1922 og Voss 1978.
Fleire forfattarar: Arne Bjørndals hundreårs minne. Bergen 1985.
Bernt Støylen: Norske Barnerim og Leikar. Med tonar. Kristiania 1899. Faksimileutgave 1975.
Hulda Garorg: Dagbok 1903-1914. Oslo 1964.
Sven Moren og Edv. Os (red.): Den frilynde ungdomsrørsla. Norigs Ungdomslag 25 år. Oslo 1921.
Lars Busk (Edv. Os): Stemneskrå 1923. Oslo 1924.
Lars Busk (Edv. Os): Stemneskrå 1927. Oslo 1927.
Torleiv Hannaas: Hardingfela. Bergens Museums Aarbok 1916-17.
L.M. Lindeman: Ældre og nyere Norske fjeldmelodier. Kristiania
Catharinus Elling: Vore folkemelodier. Kristiania 1909.
Catharinus Elling: Vore Slaatter. Kristiania 1915.
Arild Hoksnes: Vals til tusen. Oslo 1988
Reidar Sevåg: Det gjallar og det let. Oslo 1973.
Reidar Warme: Nogle engelske dantzer med sinne Thourer udi. Av Johannes Bruu 1777. Innleiing og kommentarar av Reidar Warme.
Erik Eggen: Norsk musikksoge. Oslo 1923.
Boris borisoff og Hortense Panum: Lærebok i langeleikspill for selvstudium. Oslo 19??.
Helge Dillan: Folkemusikk i Trøndelag. Band 1 - 5. Oslo 19?? - 1982.
Steinar Kyvik: Soga om Fela. Oslo 1947.
Jon Faukstad: Ein-raderen i norsk folkemusikk. Oslo 1978
Sven Nyhus: Pols i Rørostraktom. Oslo 1973
Asbjørn Hernes: Impuls og tradisjon i norsk musikk 1500-1800. Oslo 1952
Norsk folkemusikk. Serie I. Hardingfeleslåttar. I-VII. 1958-1981.
Jan Petter Blom: Struktur og dialekt i norske bygdedanser (stensil). Bergen 1968.
Tellef kvifte: Om variabilitet i fremføring av hardingfeleslåtter. Utkast til en analysemodell. (Stensil) Oslo 1978.
Vidar Lande: Slåttar og spelemenn i Bygland. Oslo 1983
Rolf Myklebust: Femti år med folkemusikk. Oslo 1982
Gullik Kirkevoll: Litt om lausdans i Valdrestradisjon. Tidsskrift for Valdres Historielag 1972.
Gullik Kirkevoll: Valdresspringar. Tidsskrift for Valdres Historielag 1963.
Bjørn Anmarkrud: De ulike felestille i hardingfeletradisjonene. Hovedoppgave i usikk, UiO, Oslo 1975.
Jostein Meland: Voss spelemannslag 25 års soga. Voss 1966.
Jostein Mæland (red.): Landslaget for spelemenn 1923-1973. Voss 1973.
Andreas Bjørkum m.fl. (red): Folkemusikk og folkemusikkutøvararar i Noreg 2. Oslo 1996.
Kjerlandstonar i norsk folkemusikk. Festskrift til Anders Kjerland på 80-årsdagen 17. oktober 1980. Voss 1980.
Olav Fjærestad (red.): Eivind Groven. Heidersskrift til 70-årsdagen 8. oktober 1971. Oslo 1971.
Arvid Møller: Hans med fela. (Om Hans W. Brimi) Oslo 1977.
Arvid Møller: Anders fra Underdal. Oslo 1973
Sigbjørn Bernhoft Osa: Hardingfela. Oslo 1952.
Sigbjørn Bernhoft Osa: Spelemannsliv. Oslo 1979.
Johan Krogsæter: Folk Dancing in Norway. Oslo 1968.
Ørnulf Hodne: Fedreland og fritid, en mellomkrigsstudie av Noregs Ungdomslag. Oslo 1995.
Bjarne Rabben: Sunnmøre sett innanfrå, drag frå folkelivet 1860-1940. Oslo 1978
Øystein Sørensen (red): Nasjonal identitet - et kunstprodukt? NF KULT skriftserie nr 30, Oslo 1994.
Jon Tvinnereim: Ei folkerørsle blir til. Oslo 1981
Tor Obrestad: Hulda. (ein biografi om Hulda Garborg) Oslo 1992.
Kjell Thomsen: Folkemusikk i Fana. Stord 1968.
Kjell Thomsen: Norsk kappleiksoge og andre hendingar i norsk folkemusikksoga. Stord 1978
Kjell Thomsen: Meisterspelemannen Loretz Hop. Ætt og miljø. Voss 1982.
Halvor Braaten: Lars Fykerud. Hans liv og kunstnergivnad. Notodden 1939 og 1979.
Jon Bleie: Halldor Meland - eit liv i tonar. Ein bolk av soga om folkemusikken i Hardanger. Oslo 1976.
Hannas m.fl. (red.): Vestmannalaget i 110 år. Bergen 1978
Richard Berge: Myllarguten. Utgåve ved Olav Fjalestad, Oslo 1972
Richard Berge: Haavaard Gibøen. Utgåve ved Olav Fjalestad, Oslo 1972
Olav Kvalen: Soga om Myllarguten. I poesi og prosa. Bø i Telemark 1972.
Jon Låte (red.): "med danse og slåttespel i vestlands tradisjon" Halvor Sørsdal 80 år. Bergen 1979
Øystein Gaukstad: Norsk folkemusikk. Ein bibliografi. Oslo 1951.
Ådel Gjøstein Blom: Ballader og legender frå norsk middelalderdiktning. Oslo 1971.
Åse Enerstvedt: Kongen over gata. Oslobarns lek i dag. Oslo 1976.
Hanne Kjersti Buen, Agnes Buen Garnås og Dagne Groven Myhren: Ei vise vil eg kveda. Songar på folkemunn i Telemark. Oslo 1978.
Symposium før førberedelse av nordisk samarbete inom folmusik og -dans. Kaustinen 1980
Norsk Folkemusikklags skrifter: nr 2, Seminar på Fagernes 28-29.jan 1984 og Flesberg 1.-3. mars 1985. Bergen 1986.
Norsk Folkemusikklags skrifter: nr 3, Seminaret i Bergen 24.-25. jan 1987. Trondheim 1987.
Norsk folkemusikklags skrifter: nr 4, Seminaret i Trondheim 16.-17. januar 1988. Trondheim 1989.
Norsk Folkemusikklags skrifter:
Agnes Buen Garnås m.fl: Norske folkemusikkfonogram. Diskografi. Plater og kassettar frå 1970 og 80-åra. Trondheim 1988.
Inger Johanne Jore: Om sangtradisjonen i Tuddal. Hovudfagsoppgåve UiO 1984
Anne Tone Hageland: Folkemusikk og verdiformidling. Hovudfagsoppgåve UiO 1984.
Leiv Solberg: De eldste grammofoninnspillinger med hardingfele. Presentasjon av et materiale, og undersøkelser fra ulike vinkler. Hovudfagsoppgåve UiO 1984.
Gjermund Andreassen: "Vangsvikprosjektet. Delrapport 3. Livet og musikken i fristaten Senja." UiT 1983.
Dag Hovda Sture: Tevling i Tradisjon. Norske kappleikar på hardingfele. UiB 1985.
Festskrift til O.M.Sandvik. Oslo 1945
Hans Geitvik: Spelemenn. Volda 1938.
Knut Buen: Som gofa spølå. Tuddal 1984.
Knut Buen: Jørgen Tjønnstaul. Tuddal 1984.
Halvard Kaasa og Astrid Versto: Hardingfela. Det norske nasjonalinstrumentet. Oslo 1997.
Anders Gjendem: Musikantar i Romsdal. En biografi. Molde 1979
Rådet for folkemusikk og folkedans: Årsmeldingar og div. hefte.
Spelemannsbladet. Organ for Landslaget for Spelemenn. 1941-
Olivant: Organ for Leikarringen i bondeungdomslaget i Oslo. 1946-
Norsk Ungdom /Ungdom: Organ for Noregs Ungdomslag. 1916-
Oddvin Lundanes og Sigmund Moren (red): Ung i 75 år. Noregs Ungdomslag 1896-1971. Oslo 1971.
Jan Kløvstad (red): Ungdomslaget. Noregs Ungdomslag 1896-1996. Oslo 1996.
Margunn Drivenes: NU-soge. I nasjonalhistorisk perspektiv. Oslo 197?
Olaf Almenningen m.fl.(red.): "Og byen er vår bror". Bondeungdomslaget i Oslo 1899-1989. Oslo 1989.
Einar Breidsvoll m.fl. (red): Bondeungdomslaget i Oslo. 30-årsskrift. Oslo 1929.
Sigmund Moren (red): Bondeungdomslaget i Oslo. 1929-1949. Oslo 1950.
Oddvin Lundanes (red.): Bondeungdomslaget i Oslo 75 år. 1899-1974. (Jubileumsnr. av BUL-nytt) nr 4/1974.
Aasmund Svinndal m. fl. (red.): Barnelaget i Bondeungdomslaget i Oslo 40 år., 1924-1964. Oslo 1964.
Johan Krogsæter: Fram dansar. Leikarringen i Bondeungdomslaget 1919-1969. Oslo 1969.
Åsmund Svinndal: Hugmål. Eit minneskrift. Bondeungdomslaget i Oslo 50 år i arbeid for norsk folkedans. Oslo 1953.
Ivar Eskeland (red): Bondeungdomslaget i Bergen 1909-1959. Bergen 1959.
A. Hernes og K. Bakken (red.): Bondeungdomslaget i Nidaros gjennom 30 år. Trondheim 1934.
A. Todal: Femtiårsskrift for Bondeungdomslaget i Nidaros. 1904-1954. Trondheim 1954.
Harald Heggdal m.fl.(red): Den frilynde ungdomsrørsla i Romsdal. Romsdal Ungdomssamlag i 30 år. 1895-1925. Molde 1925.
Gunnar Lande: Vest-Agder Ungdomslag 75 år 1893-1968.
Lillian Eltvik Dyrnes m. fl. (red): Ungdomshuset. Eit kultursenter i Bygde-Noreg. Oslo 1986.
Vebjørn Bakken m.fl.: Leikarringen Symra 25 år. 1960-1985. Oslo 1989.
Nils Oddvar Bergheim:Valdreslaget i Oslo 1899-1974. Valdres 1974.
Grethe Tanding Sørensen: Oslo Songdanslag 1922-72. Oslo 1973.
Aasmund Stokke: Nordmørslaget i Oslo 75 år. 1922-1997. Oslo 1997
Leiv Flatebø m.fl. (red.): Hardinglaget i Oslo 1914-64. Oslo 1964.
Reidar Fønnebø m.fl. (red.): Numedalslaget i Oslo 50 år. Oslo 1959.
Oddvin Lundanes (red.): Nordfjordlaget i Oslo 50 år. Oslo 1965.
Ole M. Sandvik: Østerdalsmusikken. Oslo 1943, 1979.
Ole M. Sandvik: Gudbrandsdalsmusikken. Kristiania 1919 og Oslo 1948.
Ole M. Sandvik og Gerhard Schjeldrup (red.): Norges Musikkhistorie. Kristiania 1921.
Øystein Gaukstad: Toner fra Valdres. Leira 1972
Eva Hov: Pinsti-rauke. Songleiktradisjon i Hessdalen. Trondheim 1989
Leif Braseth m.fl.: Utgreiing om folkemusikk og folkedans i skoleverket. Oslo 1982.
Ei orientering om Rådet for folkemusikk og folkedans og norsk folkemusikk og folkedans. Trondheim 1989.
Egil Bakka (red): Folkedanslitteratur i Norden. Ein bibliografi. Trondheim 1983.
Kr. Sælid (red.) Ho tok oss med. Festskrift til Klara Semb på 80-årsdagen. Oslo 1964.
Egil Bakka: Innleiing. Klara Semb: Norske folkedansar. Turdansar. Oslo 1991. s. 17ff
Egil Bakka: Songdansen. Klara Semb: Norske folkedansar. Songdansar. Oslo 1985 s. 20ff
Erling Kjøk og Jarnfrid Kjøk: "og så spelte o Guri" Ei spelemannsoge. Spelemenn, spel og dans i Ottadalen. Garmo1995.
Leif Rygg m.fl.: Ord og tonar. Per Berge 85 år. Voss 1972
Kr. Sælid (red.): Glytt frå Lagslivet. I Noregs Ungdomslag i eldre tid. Oslo 1951.
Kr. Sælid (red): Glytt frå Lagsliver. Oslo 1949.
Kr. Sælid: Frilyndt ungdomsarbeid i 75 år. Oslo ????
Ivar Grøvik: Noregs Ungdomslag - ei historisk synfaring. Handbokserien i NU, Oslo 1970?
Knut Fortun: Mål og meining. Oslo 1966
Knut Fortun: På langs gjennom lagssoga. Handbokserien i NU. Oslo 1970?
Klaus Sletten: Då dagen rann. Frå Wergeland til dei frilyndte ungdomlaga. Oslo 1952.
Knut Fortun: Mål og meining. Noregs Ungdomslag 1966. Oslo 1966
Viktor Krüger (red): Oslo Fylkeslag. 1923-1953. Oslo 1953
Oddmund Utskarpen m.fl. (red.): Bygda i byen. Oslo Fylkeslag Bygdelagssamskipnaden i Oslo 1923-1973. Oslo 1973
Ingald Bolstad m.fl. (red): Norske tonar. Heidersskrift til Sigbjørn Bernhoft Osa på 75-årsdagen. Oslo 1985.
Johs. A. Dale: Hulda Garborg. Oslo 1961.
Hulda Garborg: Song-Dansen i Nord-Landi. Krisitania 1903, 1913, auka utgåve 1922.
Hulda Garborg: Norsk Klædebunad. Kristiania 1903
Hulda Garborg: Norsk Klædebunad. Med 100 bilæte og 8 fargelagde mynsterteikningar av Halfdan Arneberg. Kristiania 1917.

Tilbake til toppen av siden